Usexy skuffelse

Nå som dansen rundt TikTok-gullkalven har tilspisset seg i oppmerksomhets-økonomien: Er markedsføringskampanjen, PR-turneen, blitt viktigere enn produktet den skal selge? Altså kinofilmen?

Om så, er én ting sikkert. I den disiplinen er Timothée Chalamet verdensmester.

Men andre forsøker seg, de også. Deriblant Margot Robbie og Jacob Elordi, som i pressemøtene i forkant av «‘Wuthering Heights’»-premieren har hintet heftig om de liksom er veldig begeistret for hverandre i virkeligheten også. (Se også: Liam Neeson og Pamela Anderson).

Løgn og forbannet fake news, selvfølgelig. Men desperate tider og desperate virkemidler og slikt.

La du merke til at jeg benyttet doble anførselstegn halvannet avsnitt lenger oppe? Det er fordi denne filmatiseringen av Emily Brontës (1818-1848) eneste roman, utgitt i 1847, gjør et poeng av disse.

Det er greit å registrere det. Regissør Emerald Fennell, som stadig markerer seg som en feministisk og åh-så-overskridende kvinnelig edgelord, vil ha oss til å assosiere til da tittel-sekvensene i store romantiske film-dramaer, basert på kjente romaner, gjerne gjorde det slik.

Hun vil også forberede oss på at hennes «Wuthering Heights» – «Stormfulle høyder» på norsk – tar seg store friheter med Brontës gotiske klassiker.

Fennell har understreket at dette er tolkning: Historien hun hun av og til har ønsket at Brontë hadde skrevet. Absolutt lov. Men gjør det filmen noen tjenester?

FLOTTE KOSTYMER, SVAKT KOSTYMEDRAMA: Margot Robbie i «Wuthering Heights». Foto: Warner Bros.

Cathy (Charlotte Mellington) er den viltre, nesevise datteren til Mr. Earnshaw (Martin Clunes); den patetiske, fordrukne, voldelige patriarken på et gods i West Yorkshire – Wuthering Heights – som definitivt har sett bedre dager.

Familien Earnshaw har hatt penger, og holder seg fremdeles med tjenerskap: Nelly (Hong Chau) som oppdrar Cathy, og Joseph (Ewan Mitchell). Husets overhode er imidlertid for lengst i gang med å drikke og spille bort formuen. (Moren er ute av bildet, Cathys bror – en helt sentral karakter i romanen – er skrevet ut av filmen).

En natt tar Mr. Earnshaw med seg noe snodig hjem fra en rangel. Nemlig en liten gutt (Owen Cooper, den briljante guttungen fra «Adolosence»). Familien bestemmer seg for å beholde ham – som et kjæledyr som kanskje kan gjøre bli til nytte når han blir voksen. Cathy gir ham navnet Heathcliff. De to utvikler et helt spesielt, kvasi-incestuøst bånd.

RIDDERLIG: Jacob Elordi i «Wuthering Heights». Foto: Warner Bros.

Heathcliff er ridderlig. Tar imot juling fra Mr. Earnshaw som egentlig var ment for Cathy. Da de to er blitt voksne, og spilles av Elordi og Robbie, holder han foran øynene hennes slik at hun ikke skal lide overlasten det ville være å se gartneren Joseph leke BDSM/«50 Shades of Grey»-leker i stallen.

Alle skjønner at når disse to blir kjønnsmodne – vel, da skal de falle dypt og for evig, inn i det hinsidige in love. Men Cathy skal også bli kurtisert av naboen Edgar Linton (Shazad Latif). Han er noe Heathcliff ikke er: rik.

Misforståelser finner sted, og de unge elskende må leve mange og lange år i atskilt bitterhet og anger. Cathy gifter seg med Linton. Heathcliff forsvinner. Da han returnerer, er han en holden mann. De to gjenopptar forholdet, med katastrofale følger.

Fennells gjenfortelling av Brontës sadistiske og romantiske spøkelseshistorie, har mange svakheter. Den mest påfallende er at Margot Robbie er feil som Cathy.

Robbie kommer, som alle vet, høyt opp på listen over verdens mest begjærte kvinner. Men hun er for voksen for rollen, for moderne og for frigjort australsk til å kunne fylle den med bluferdig kostymedrama-ynde. Hun har spilt for lite teater. Hun passer ikke.

ULYKKELIG LUKSUS: Margot Robbie i «Wuthering Heights». Foto: Warner Bros.

Elordi, også australsk, er hakket bedre. Men jeg tror likevel ikke på den inderlige lidenskapen de to elskende imellom. Den underbygges ikke. Den er noe vi blir fortalt om, en påstand, snarere enn noe vi oppfatter med hjertet.

Det er mye klining i «Wuthering Heights». Spesielt etter at Heathcliff kommer tilbake etter år i utlendighet (eller hvor han nå har vært). Men den føles som en slags poserende, performativ populærkultur-klining.

BLØTE TING: Margot Robbie i «Wuthering Heights». Foto: Warner Bros.

Mye slikking også, av Robbies hals og salte tårer. Kamera-øyet er opptatt av væsker og andre bløte ting: Knuste egg, snegler, et fiskehode som blir «fingret». Symbolikken er ikke subtil. Tenker også på rosen i utklippsboken, ja, og dukkehjemmet.

Men jeg ble hverken hot eller bothered. Faktum er at ungene som gestalter Cathy og Heatcliff som barn, er et mer overbevisende «par» enn de to voksne skuespillerne. Det er et seriøst problem i en film som tar mål av seg til å være dampende erotisk. (Prisen for beste skuespill går for øvrig til Alison Oliver som Isabella. Hun gir filmen noe den sårt mangler: Snert og bitter humor).

BDSM-LEKER: Alison Oliver i «Wuthering Heights». Foto: Warner Bros.

En annen ting: Etter at Cathy er blitt fru Linton, og «Wuthering Heights» blir en historie om tom luksus, tok jeg meg i å ønske at det var Sofia Coppola som hadde laget den. Hun forstår kombinasjonen av overdådig overflod og dyp ulykkelighet. Fennell? Hun gir oss bare fine, ofte arkaiske ting å se på. Det kan (nesten) hvem som helst gjøre.

En tredje: De tre siste kvarterene, da vi for lengst har forstått alle poengene, er ekstremt langdryge. Som i: kje-de-lige. En fjerde: Charli XCXs popsanger, spesiallaget til filmen, gjør hverken fra eller til.

Jeg kom – full av forhåpninger om å «få noe i øyet». Denne tragiske romansen er jo timet opp mot Valentinsdagen og alt!

Da rulleteksten begynte og lysene ble slått på, var begge gluggene mine knusk tørre. Da, tenker jeg, er det noe alvorlig galt med «Wuthering Heights».