Umusikalsk kvinnekamp

Når to kvinnelige artister slipper musikk innen samme sjanger, koker det ofte ned til én ting: «Hvem gjorde det best?».

Vi snakker stadig om å løfte kvinner i musikkbransjen, men slik det ser ut nå, må alltid én kvinne tape.

Da Charli XCX slapp sitt sjette album «Brat», tett fulgt av Camila Cabellos «C, XOXO» noen uker senere, var det duket for nok en kulturkamp sommeren 2024. En kamp de selv aldri meldte seg på.

«Brat» ble hyllet som en revolusjon. «C, XOXO» ble ignorert og avskrevet som en billig kopi av kultfavoritten.

Selv om begge leverte eksperimentell og klubbete pop, fikk bare én fortelle sin historie. Den andre ble tolket som et svakt ekko.

Enda en gang har to gode kvinnelige artister, med to forskjellige kunstneriske uttrykk, blitt målt opp mot hverandre – den ene blir sett på som ikonisk, den andre som uoriginal.

Selv har jeg fulgt Charli XCX siden 2013, og «Brat» var akkurat det jeg håpet på. Et kompromissløst, ærlig og klubbinspirert prosjekt som viser hvor langt hun har kommet som artist.

Det som likevel overrasket meg mest, var hvor sterkt jeg ble truffet av «C, XOXO». Et album jeg i utgangspunktet hadde lave forventninger til, nettopp fordi mottakelsen var så forutinntatt.

Camilas blonde æra markerte et skifte, både musikalsk og visuelt. Med platinablondt hår, 90-tallsinspirert glam og et mer eksperimentelt uttrykk brøt hun med sitt tidligere polerte popimage og signaturmørke hår.

Likevel ble hele greia raskt avfeid som et PR-stunt, påtatt og desperat – et forsøk på å stemple seg selv som en «cool girl».

Samtidig ble førstesingelen hennes, «I LUV IT», slaktet som en etterlikning av Charlis tidligere låt «I Got It», lenge før noen faktisk hadde hørt resten av albumet.

Det var som om vi kollektivt bestemte oss for å ikke gi det en sjanse, fordi narrativet allerede var satt: Camila prøver å være Charli.

Mens Pitchfork, selverklært smakspoliti og et av de mest innflytelsesrike musikkmagasinene, kåret «Brat» til det syvende beste albumet så langt i dette tiåret, ble «C, XOXO» glatt oversett og redusert til et fotnotefenomen.

Kvinner må stadig bevise at de er originale, dyktige og «annerledes nok». Har noen gjort noe lignende før, er det game over. Det finnes ikke rom for å være inspirert, bare for å være unik.

Dette handler ikke bare om Charli og Camila. Det handler om hvordan kvinnelige popartister konsekvent dømmes hardere enn mannlige.

Vi så det da Christina Aguilera ble målt opp mot Britney Spears. Da Lady Gaga ble kalt en blek kopi av Madonna. Og da Cardi B ble beskyldt for å ha stjålet «rap-dronning»-tronen fra Nicki Minaj. Mønsteret er det samme.

De blir redusert til motpoler i et spill de aldri har meldt seg på. Girl, so confusing, eller?

De mannlige artistene Frank Ocean og The Weeknd kan slippe ujevne album uten å måtte bevise at de er «ekte» eller «originale».

De har allerede kredibiliteten mellom beina, noe som gir dem spillerom til å eksperimentere og feile uten at det rammer deres kunstneriske troverdighet.

Når en kvinne gjør noe lignende, blir hun stemplet som vinglete eller try-hard.

Jeg jobber tett på kultur- og underholdningsmiljøet i Norden, og ser denne dynamikken utspille seg gang på gang.

Når kvinner skaper, blir de umiddelbart sammenlignet, som om det bare finnes plass til én. Vi gir ikke kvinnelige artister rom til å eksistere side om side.

Kollektivt saboterer vi dem ved å gjøre kunsten deres om til en konkurranse.

Denne urettferdige sammenligningen og dømmingen begrenser mangfoldet i popmusikken, og hindrer at flere stemmer får den plassen de fortjener.

«Brat» definerte fjorårets sommer for mange, og gjør det fortsatt, med en pågående EU-turné.

For meg ble det året der jeg lærte å la «Brat» og «C, XOXO» eksistere side om side, uten å sette dem opp mot hverandre. Først da fikk begge prosjektene skinne for det de faktisk er, med hver sin egenverdi og funksjon.

Der Charli ga meg eksistensielle spørsmål pakket inn i kompromissløs klubbenergi, traff Camila et annet sted. Et mykere, mer rotete og sårbart punkt.

Hennes blanding av hyperpop, klubby reggaeton og sårbare ballader ble lydsporet til mine egne sommerkvelder.

Kvelder preget av forelskelse som gikk i oppløsning før den rakk å starte, kjærlighetskaos som tok mer plass enn det burde, og klining i mørke klubblokaler med akkurat den du egentlig prøver å komme over.

Så det jeg sier er: Vi må slutte å bruke én kvinnes suksess som grunn til å ignorere eller avfeie en annens kunst.

Vi må slutte å sette kvinner opp mot hverandre.

Og vi må tørre å høre før vi bestemmer oss for hvem som «gjorde det best». Begge kan eksistere side om side.