Uløselig for all fremtid

Enda et mesterskap - og enda gang en konfliktene innad i familien Ingebrigtsen toneangivende. Denne gangen er det nye aktører som har blåst mest offentlig liv i det evigvarende konfliktnivået. Gjert-elev José Carlos Pinto, Jakobs kone Elisabeth Asserson Ingebrigtsen og friidrettsforbundets kommunikasjonsansvarlige har alle utført den jobben på ulikt vis.

Foto: Mattis Sandblad / VG

Men selv om nye aktører preger ordskiftet, er stridens kjerne den samme:

Hvilken posisjon er det rimelig - eller urimelig - at Gjert Ingebrigtsen skal kunne ha?

Den fremste grunnen til at dette alltid kommer opp igjen, er at konflikten preges av hensyn som ikke lar seg forene. Det er en grunn til at de retoriske skyttergravene ikke rører seg en millimeter, til at oppfatningene i en idrettsinteressert befolkning er så polariserte. Begge sider har gyldige argumenter, begge sider kan kritiseres. Da er det ikke enkelt å finne en felles plattform som alle kan leve med.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

For Narve Gilje Nordås må det være frustrerende å stadig trekke det korteste strået når forbundet skal prioritere.

Skal hans behov og ønsker alltid være mindre viktige enn Jakob Ingebrigtsens?

Denne gangen valgte Narve en mer tilbaketrukket linje offentlig, etter at han heller ikke denne gangen fikk ha treneren ringside, i et mesterskap som endte med sportslig stang ut på 1500 meter.

For treningskamerat Pinto er avstanden til Ingebrigtsen-striden større, og det er mulig å forstå at han reagerer på det han opplever som forskjellsbehandling. 

Kroppskrenkelsen Gjert Ingebrigtsen til slutt ble dømt for, er alvorlig. Samtidig er det på siden av trenergjerningen, og han ble frikjent for alt som gjaldt Jakob.

Pinto har rett til å velge Gjert som trener. Som utøver er det ikke så rart at han ønsker et best mulig tilrettelagt opplegg.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

På motsatt hold er det til å forstå at det er utmattende for Jakob og kretsen rundt ham at det alltid blir bråk relatert til faren. Mange foreldre hadde nok trukket seg tilbake av hensyn til eget barn, hvis det var et så tydelig ønske om å holde avstand. Det kan diskuteres hvor strategisk det var av Elisabeth Asserson Ingebrigtsen å rykke ut mot Pintos uttalelser akkurat nå, men denne saken har åpenbart slitt på mange over veldig lang tid.

Mens alle parter snakker om at de ønsker et fokus på det sportslige, er det utopisk å oppnå så lenge interessemotsetningene til de ulike leirene er så åpenbare og vedvarende. Isfronten vi så i retten i Sandnes gjennom våren kommer neppe til å tine.

Aller vanskeligst er kanskje oppgaven til friidrettsforbundet, som skal forene hensyn og ta noen avgjørende veivalg. Det er til å forstå at de prioriterer ro i rekkene høyt, blant annet fordi støy inn mot et mesterskap kan tappe så mye energi. Hvis de oppfatter Gjert Ingebrigtsen som lite samarbeidsvillig, blir han fort definert som en støykilde. Med den logikken vil de kunne trekke frem at han står han i veien for den stemningen de vil ha.

Samtidig er det en litt skummel galei å gå ned, dersom noen få ledere i forbundet skal bli smaksdommere for hvem som skal få ha støttespillere rundt seg og ikke. Hvis vi overfører tankesettet til andre forhold, kan vi ende med at hvem toppene liker og ikke liker blir det utslagsgivende. Smaksdommere med ulne kriterier.

Det er ikke nødvendigvis fair overfor utøvere som legger ned så mye, og gjerne vil ha nøkkelpersoner tett på når det skal presteres.

Denne gangen blir finalen på 1500 meter ikke norsk, og etter en skadetrøblete periode er det et åpent spørsmål om Jakob Ingebrigtsen har mer å komme med når det skal løpes 5000 meter. Slik sett blir VM i Tokyo kanskje hakket mindre konfliktbetont enn før, når hele historien til slutt skal skrives. Men det skyldes i tilfelle bare at det blir mindre oppmerksomhet når andre spiller hovedrollene på banen.

Selve årsaken til konflikten er like uløselig som den har vært. Og den fremstår slik for all overskuelig fremtid.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.