«Tynt om godhet og øl»

Hvorfor er ikke vi menneskene snillere med hverandre? Dette er jo et spørsmål man kan lure på en gang iblant.

Et svar er at snill­heten ikke alltid er bare snill, den kan dekke over en viss egen­interesse. Samt at det finnes en fin linje mellom snill og dum­snill.

Dette har Vigdis Hjorth nå skrevet en roman om.

Tittelen «Det gode mennesket i Sandvika» er en lett omskriving av Bertolt Brechts «Det gode menneske fra Sezuan», med en handling tydelig inspirert av dette stykket.

Handlingen foregår med utgangs­punkt i en brun pub i Sandvika, like ved tog­stasjonen. Her sitter den navn­løse jeg-personen, en forfatterinne, og drikker øl og skriver.

(Jeg skriver «forfatterinne» når jeg henviser til hovedpersonen, hun som sitter og skriver på en pub. Hun som har skrevet denne boken, altså Vigdis Hjorth, henviser jeg til som «forfatteren».)

Rundt forfatterinnen svirrer en broket forsamling av navere og andre ikke-litterater, som hun prøver å holde på arm­lengdes avstand.

Hun har kulturell kapital og penger på bok, de har ingenting. Bortsett fra de siste dagene hver måned, da kommer trygda, og den skal drikkes opp. Da holder forfatterinnen seg unna, den slags halloi forstyrrer arbeidsroen.

Fascinert av den enfoldige

Over tid brytes den likevel ned, avstanden mot de andre øl­tørste. Hun blir kjent med et par farge­rike typer som hun utstyrer med morsomme navn som «Snurre­barten» og «Hikke-Per».

Ikke minst blir hun fascinert av den kvinnen hun først bare tenker på som «Den en­foldige».

Ada, som hun heter, en tung og barnlig og god­hjertet kvinne som sitter for seg selv og drikker øl. Hver lørdag er hun på plass med halv­literen og lotto­kupongen.

Forfatterinnens fascinasjon for denne unge kvinnen som er så forskjellig fra henne, utvikler seg raskt i retning av å bli en fiks idé. Hun begynner å planlegge hvordan hun skal komme i snakk med «Den enfoldige» på puben, hun finner ut hvor hun bor, og går turer med hunden i området utenfor.

Heldigvis viser det seg at Ada er glad i hunder, og det utvikler seg et nært bekjent­skap mellom forfatterinnen og den barnlige naveren.

Venn­skap er det neppe, til det er partene for ulike.

En kan lure på hva det er som driver dette forholdet fra forfatterinnens side, er det med­liden­het? En følelse av over­legen­het? Ren nys­gjerrig­het? Eller aner kanskje forfatterinnen en historie, spiren til en roman.

Er også hun en som utnytter «Den enfoldige» til sine egne for­mål? For det skal vise seg, det er nok av andre.

Alt skal nemlig forandre seg den dagen drømmen til «Den enfoldige» går i opp­fyllelse, og lotto­kupongen endelig går inn.

Den nybohemske metode

«Det gode menneske i Sandvika» er basert på en svært enkel, nesten banal historie.

Den minner ganske mye om andre romaner av Vigdis Hjorth.

Den har for eksempel en hoved­person som er til forveksling lik forfatteren selv. Det som mangler, er de seksuelle eskapadene og/eller anklagene om misbruk, elementer som lenge har vært motoren i Hjorths litterære prosjekt.

Her er et av problemene med det man kan kalle nybohemens tilnærming til diktningen.

Oppløsningen av grensene mellom liv og litteratur, mellom hoved­person og forfatter, er fascinerende så lenge forfatterpersonaen er omgitt av en aura av rus, erotikk og skandaler.

Den aldrende bohemen er ikke en fullt så glamorøs skikkelse.

Naturligvis er det sørgelig, det som skjer med Ada. En spesielt original innsikt leverer historien derimot ikke.

Som folke­visdommen lenge har orientert oss: Det hjelper ikke med flaks, dersom du mangler sunn fornuft. Det skal sterk rygg for å bære gode dager, og så videre.

Forfatterinnen prøver å gi mening til denne nedslående historien ved å vende seg til sine egne intellektuelle helter. Men hverken Brecht eller Kierkegaard klarer denne gang å frembringe den helt store avklaring.

Stilen er damen

Men hva da med språket? Hjorth er jo en forfatter, må vite, en stilist. Hun har ordet i sin makt, noe den øl­tørste forfatterinne-hoved­personen også gjerne poengterer.

Joda. Tonen i hennes lyriske og intenst selv­opptatte indre monolog er gjenkjennbar. Som vanlig høres fortelleren ut som en slags kvinnelig, ekstra nevrotisk Hamsun, synkopert av kortpustete, lyriske komma.

Innimellom glimter det til med et og annet impresjonistisk snap­shot, ja, til og med en dæsj med humor. Men i lange strekk synes jeg nå ord­strømmen går på tom­gang, nærmest på auto­pilot.

Kanskje er det ikke nok som står på spill? Eller har forfatteren mistet interessen for sin egen selv­iscenesettelse?

Det holder iallfall ikke i mål denne gangen.