TV-anmeldelse «Stranger Things 5»: Tilbake til fortiden

Den virkelige fienden i Stranger Things’ siste sesong er tidens ubarmhjertige gang.

• 

• Tor Martin Bøe

Oppdatert torsdag 27. november kl. 21:54

Stranger Things – sesong 5
Med: Winona Ryder, David Harbour, Millie Bobby Brown, Finn Wolfhard, Gaten Matarazzo mfl.
Serieskapere: Matt og Ross Duffer
Fire episoder på Netflix fra torsdag 27. november. Resten 1. juledag og nyttårsaften.

«Klokken 02.00 natt til torsdag kom endelig femte sesong av Stranger Things», kunne vært en barnefødselsoppdatering på valgfri sosial kanal. «Endelig», fordi siden premieren sommeren 2016 og her vi er nå, på vei inn i 2026, har det altså gått nesten 250 prosent lengre tid enn de fire årene seriehandlingen tar.

MONSTERFABRIKKEN: Demogorgonene er fremdeles ikke interessert i small talk. Foto: NETFLIX

Det blir derfor litt pussig når Millie Bobby Brown, 12 år i 2016, nå er 21, gift og har barn, mens hun i serien fortsatt skal være 16. Karakteren Dustin Henderson er 15, mens skuespiller Gaten Matarazzo er 23. Det finnes flere skuespillere der aldersgapet er enda mer merkbart, og de fleste føles hakket for voksne til å spille 16-åringer.

Samtidig er det nesten sjarmerende, i alle fall om man velger å se det som et siste nikk til åttitallet, tradisjonen med å la godt voksne mennesker spille tenåringer. Slik 26 år gamle Judd Nelson spilte en 17-åring i «The Breakfast Club» (1985).

MOTORSAGMASSAKREN: Steve Harrington (Joe Keery) demonstrerer hvorfor det enkleste er motorsag. Foto: NETFLIX

Året er uansett 1987. Hawkins, Indiana er satt i militærkontrollert karantene, etter at Vecna (Jamie Campbell Bower) åpnet en dimensjonsrift. Dersom du falt av på «dimensjonsrift» er dette fremdeles ikke en serie for deg.

Første del av siste sesong varer rundt fire og en halv time. Likevel er det få longører og få uthalte sekvenser.

Snarere klarer man på imponerende vis å holde historietempoet høyt, den omfattende karakterbuketten samlet, og samtidig introdusere nye. Linda Hamilton utnytter muligheten til å bli husket for noe annet enn Sarah Connor greit, mens Nell Fisher tar over som Mike og Nancys lillesøster Holly.

Det er nemlig de yngres tur til å drive handlingen, slik Priah Ferguson i rollen som Erica, Lucas’s lillesøster har vært en komisk og skarp kraft siden andre sesong. Holly er mer opptatt av Madeleine L'Engles klassiker «Et sprang i tiden», som sammen med blant annet «Tilbake til Fremtiden», Tiffanys 1987-tolkning av «I Think We’re Alone Now» og Diana Ross-låten «Upside Down» (det måtte jo skje) er de sentrale popkulturelle nikkene.

ILDBARNET: Eleven (Millie Bobby Brown) er fortsatt en brennende kraft. Foto: NETFLIX

Generelt er denne første delen av sesong fem et par volumhakk opp på Steven Spielberg-skalaen serien særlig i første sesong var inspirert av, men i god dialog med skrekkfilmene som preget fjerde.

Demogorgonene er like lite interessert i small talk. Vecna er visuelt enda mer en hybrid av et tre i midtlivskrise og rosin, i sin perfekte onde miks av Voldemort, Magneto og Darth Vader.

Manuset er på sitt mest åttitallsmelankolske når kompliserte ting forklares med enkle og tydelige bilder og metaforer. Pedagogisk perfeksjonert slik at både karakterer og seer umiddelbart forstår.

Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor man insisterer på å slippe sesongen i tre bolker, sånn at vi først på nyttårsaften får vite hvordan dette ender. Jeg skulle gjerne sett resten umiddelbart. Men det eneste som er mer nådeløst enn tiden, er Netflix.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene