TV-anmeldelse «Sonja og Harald»: Ni år i drivhus

3 hours ago 3

«Sonja og Harald»

Med: Gina Bernhoft Gørvell, Sindre Strand Offerdal, Anders Basmo, Anneke von der Lippe

Serieskaper, manus og regi: Vibeke Idsøe

Norsk romantisk drama i fire deler

Premiere på Prime Video fredag 14. februar

De to unge, vakre vestkant-menneskene Sonja Haraldsen (Gina Bernhoft Gørvell) og Harald V (Sindre Strand Offerdal) møtes på en fest i 1959.

En sånn fest der unge, vakre vestkant-mennesker drikker mye, men uten å bli drita, i et hjem der det henger originalkunst på veggene. Skjebnen vil at de to blir plassert ved siden av hverandre rundt bordet. Eller jobber det noen giftekniver i kulissene? Uansett. De blir sittende slik lenge.

Sonja har mistet faren for bare tre måneder siden. Men hun er et livlig menneske, sjarmerende, pen og smart, guttejente-aktig når hun klipper plenen hjemme, og som sådan en kontrast til klossen Harald.

Hun kan snakke lenge og fornuftig om hvor viktig kunst er, uten at det høres ut som tomme festtaler. Harald er mer usikker på sin plass i verden. Han vokste opp under uvanlige omstendigheter.

Sonja synes Harald har «bra humor». Virkelig? Hun ser jammen noe annet i den fomlete mannen enn vi andre gjør. Harald ringer henne opp noen dager senere. It’s on!

Men det ska’kke værra lett! Det skal gå ni år før de to får hverandre, sånn offisielt sett. Det er mange som må overbevises om at en kronprins skal få gifte seg med en kvinne av folket, om enn aldri så vestkant-solid, ikke er verdens verste idé.

Vil monarkiet overleve? Har du hørt den før?

Folket må overtales. Far der hjemme, Olav V (Anders Basmo), må venne seg til tanken. Hva i alle dager skal serieskaper, manusforfatter og regissør Vibeke Idøse fylle tiden med mens vi venter, i nesten ett tiår, på den store forløsningen – dagen da kjærligheten seiret? Hun kan jo ikke aksentuere den «ulovlige» erotikken heller, liksom. Det ville tatt seg dårlig ut.

En hel masse frem og tilbake, må det nødvendigvis bli, ett og annet utålmodig, irritert semi-brudd, samt tonnevis med lekker 1960-talls scenografi, kostymer og interiører – og godt skuespill.

Det siste spesielt fra Bernhoft Gørvell, som har Kristine Kujath Thorp-aktig energi (det er en kompliment), Anneke von der Lippe som den langtids-vordende brudens kloke mor, samt Basmo, som jaggu har spilt Olav før, og alltid er god i roller à la denne.

Nå nevnte jeg ikke Strand Offerdal, noe som er litt slemt. Men faktum er at han fremstår ... ganske kjedelig.

Han har tross alt fått den utakknemlige jobben det er å spille den ofte tafatte Harald, og det er påfallende hvordan denne veldreide TV-serien dovner når det er han som må bære den. Og hvordan den spraker til liv igjen hver gang Bernhoft Gørvell er på skjermen.

Hun er bra for ham, slik det sikkert også forholdt seg i virkeligheten. Men kommer hun noen gang til å få ham? Sonja må fortsette å jobbe i familiens konfeksjonsforretning mens venninne starter familier og skaffer seg unger. Slikt var ikke bare-bare i de norske 1960-årene.

Harald er bakbundet, det er så, men kunne saktens ha arbeidet noe hardere og mer strategisk for henne. Man får relativt ofte lyst til å gripe tak i skuldrene hans og si, bryskt: «Ta deg sammen nå da, mann!».

«Harald og Sonja» går litt i ring. Går en aning sakte, fordi kjærlighetshistorien den skildrer var en langsom affære også i det virkelige liv. «Makta»-assosiasjonene man kan få idet pressen og politikerne engasjerer seg mer og mer i den «forbudte» kjærligheten, bidrar med en viss ytre progresjon.

«Harald og Sonja» kunne utmerket godt vært en film: 90 minutter og ferdig med det. Men ingen krise, altså. Dialogen har sporadiske gullkorn å by på («middelaldrende intellektuelle kvinner hjelper aldri unge vakre kvinner»), og måten manuset forholder seg til Sonjas kunstinteresse på, er smart:

Interessen hennes for moderne kunst speiler moderniseringen av det trauste Norge, den som etter ni lange år skal gjøre det mulig for henne å gifte seg med mannen hun elsker.

Da Sonja og Harald tok skrittet over dørstokken i Oslo Domkirke 29. august 1968, var det et ganske stort skritt for nasjonen. I sunn retning, vil de fleste mene – i dag.

Fin serie. Som ideelt sett burde gått på NRK eller TV 2, slik at hele nasjonen kunne gledet seg over den.

Anmelderen har sett hele serien