TV-anmeldelse «I kjærlighetens navn»: Pappas porno

Både vittig og varmt om et mindre norsk pornografi-dynasti.

Den norske manusforfatteren og regissøren Bård Breien er en utenfor-nordmannens mann. Opptatt av alternative mennesker, miljøer og familier; folk som enten har falt eller valgt å tre ut av den sosialdemokratiske A4-boksen.

TV-serien «I kjærlighetens navn», som tar utgangspunkt i Breiens egen familiehistorie, har en hovedperson, Lars Bang (Trond Espen Seim), som tilsynelatende nyter sin annerledeshet i fulle drag. Han er pornograf som sin far Carl (Johannes Joner) før ham. Er i egne øyne en frihetsforkjemper som hadde fortjent kongens fortjenestemedalje for sitt utrettelige arbeid for kåthet og glede.

Folk som kan huske «pornokrigene» på 1970-, 80- og 90-tallet, vil gjenkjenne måten han snakker på: Hva er mer naturlig enn nakenhet og sex? De vil gjenkjenne motargumentet også, fra kvinnebevegelsen og «rødstrømpene»: Nei til salg av kvinnekroppen!

PORNOGRAFEN OG HANS HUSTRU: Trond Espen Seim og Maria Bonnevie i «I kjærlighetens navn». Foto: Ihne Pedersen / Prime Video

Bang er gift med læreren Anne-Lise (Maria Bonnevie), som han har to sønner med: Bjørnar (David Krog som gutt, Jakob Oftebro som voksen) og Balder (Nikolai Benjaminsen Andresen og Jonas Hoff Oftebro). Seriens ramme er en feiring i nåtid, der sistnevntes førstefødte skal døpes – og familie-spøkelser ramle ut av skapet.

Vi treffer kjernefamilien på ferietur i København i 1975, der mor og far går vidt ulike veier. Lars bruker dagene til å knytte kontakter i den danske forlagsbransjen, nærmere bestemt den som befatter seg med pornografi. Anne-Lise ramler inn i en mer eller mindre radikal kvinnegruppe.

Far er pornograf. Mamma blir feminist. Dette ekteskapet kan da umulig overleve særlig lenge? Det rare er: Det gjør det, faktisk. Lenge, gjennom konflikter og utroskap, tykt og tynt, helt til det én dag ikke gjør det lenger.

«KOM NÅ, BARN, SÅ DRAR VI:» Nikolai Benjaminsen Andresen, Maria Bonnevie og David Krog i «I kjærlighetens navn». Foto: Ihne Pedersen / Prime Video

Det ville galt å si at det bare er penger og velstand som holder Bang-ene gående. Pelsjakker og flotte eiendommer hjelper. Men det er kjærlighet med i bildet også, og et familieprosjekt som må holdes hemmelig for venner, naboer og kollegene på skolen der Anne-Lise jobber. Og som kanskje nettopp derfor sveiser dem sammen.

Men hva gjør det med mennesker – ikke minst barn – å måtte leve i en løgn? Og eksakt når skal Anne-Lise omsider få nok?

Vi følger dem gjennom tre tiår og like mange pornografi-teknologiske paradigmeskifter: Fra det erotiske vitsebladet «Krydder» på 1950- og 60-tallet, «mannfolk»-magasinet «Aktuell krim» i 1970-årene, via VHS-gullrushet på 1980-tallet og til den forbigående dillen med «telefonsex» i 90-årene.

«PORNOKONGENS POOL-PARTY PÅ NORDSTRAND»: Lena Kristin Ellingsen og Trond Espen Seim i «I kjærlighetens navn». Foto: Ihne Pedersen / Prime Video

Lars Bang surfer på alle disse bølgene, og tjener gode penger helt til «konfirmanten» Kjell Magne Bondevik blir statsminister og bestemmer seg for å gjøre livet surt for slike som ham.

Et brukbart godt liv, så lenge det varte. Trass i fars utallige utroskaps-eskapader, barnas smått forkvaklede syn på seksualitet og mors ulykkelighet. Det er knapt grenser for hvor mye tøv Anne-Lise er nødt til å holde ut.

«I kjærlighetens navn» beveger seg til tider nær det karikert absurde vi forbinder med én av seriens tre manusforfattere, Erlend Loe (han og Breien har samarbeidet før, i kult-klassikeren «Kampen for tilværelsen», 2014-15). Men den blir aldri sittende fast der. Skuespillerne gir fortellingen troverdig menneskelighet:

Seims Bang er en slesk faen, men en sjarmerende slesk faen. Bonnevie er eminent som en kvinne som er både sterk og kuet av tiden og klimaet hun er født inn i. Jakob Oftebro, som fortelleren Balders ampre storebror, glitrer nok en gang en en rolle som er utypisk for ham.

FARS SYNDER: Jakob Oftebro (til venstre) og Trond Espen Seim i «I kjærlighetens navn». Foto: Ihne Pedersen / Prime Video

At handlingen utspiller seg over tre decennier, gir scenografene og kostymørene anledning til å utfolde seg (estetisk har «I kjærlighetens navn» mye til felles med «Våre beste år» og «Makta»). Det gjør de på subtilt vis: Det er ikke meningen at tidskoloritten den skal være lattervekkende i seg selv. Fargene er duse, utvaskede – det er som vi ser verden gjennom en tett sky av sigarettrøyk.

«Grisete» tematikk til tross: «I kjærlighetens navn» – som fortjener et bredere publikum enn den kommer til å få på Prime Video – holder det fornøyelig, helt opp til og med et klimaks som kanskje ikke er «lykkelig» i normal forstand, men ordentlig tilfredsstillende likevel. Komplett med en siste scene som er den vittigste jeg har sett på en stund.

Og så kom internett.

DEN NESTE GENERASJONEN: Jakob Oftenro og Jonas Hoff Oftebro i «I kjærlighetens navn». Foto: Ihne Pedersen / Prime Video