TV-anmeldelse «Adolescence»: Kruttsvart

6 hours ago 1

Får barn anledning til å være barn lenger – før internett tar dem?

«Adolescence»

Med: Stephen Graham, Owen Cooper, Christine Tremarco, Ashley Walters, Faye Marsay, Amelie Pease, Erin Doherty

Serieskapere og manus: Stephen Graham og Jack Thorne

Regi: Philip Barantini

Britisk drama i fire deler

På Netflix nå

En tilsynelatende helt vanlig morgen, en helt vanlig dag i et helt vanlig brunstein-nabolag i England. Politietterforskerne Bascombe (Ashley Walters) og Frank (Faye Marsay) sitter i bilen. Førstnevnte har akkurat hatt en telefonsamtale med sønnen, og klager over at han er sur i magen.

Så – blam! En rambukk går gjennom døren i et av husene, en patrulje stormer inn og finner veien til gutterommet i andreetasje. De arresterer 13 år gamle Jamie Miller for knivdrap på den jevnaldrende Katie kvelden før.

Inn i bilen med ham, der guttungen blir orientert om rettighetene sine. Han har dårlige forutsetninger for å forstå noe særlig av det de voksne sier. Men han klarer i alle fall å svare «pappa» når de ber ham om oppnevne en approriate adult: En voksenperson som kan følge ham gjennom alt det vanvittige som nå skal skje.

«HVA SKJER NÅ?»: Owen Cooper (til venstre) og Stephen Graham i «Adolescence» Foto: Netflix

Pappa er Eddie Miller (Stephen Graham). Han og mamma Manda (Christine Tremarco) og søster Lisa (Amelie Pease) kommer etter til stasjonen. De er sjokkskadde.

Jamie får oppnevnt en advokat som virker å ha et rutinepreget forhold til arbeidet, og må kle seg naken for å bli undersøkt for blåmerker og kutt. Sykepleieren som tar blodprøve på ham – Jamie har angst for nåler – kaller ham «luv». Jamie er teknisk sett en tenåring. Men han er fremdeles et barn.

Pappa er med, og nærbildene av ansiktet hans idet sønnen undersøkes er en studie i fortvilelse. Eddie er en bra mann. Han sverget på å ikke gjøre mot sine barn det hans egen far gjorde mot ham, og dét løftet har han holdt.

Jamie er uansett oppdratt i henhold til klassiske maskuline idealer. Eddie forsøkte å få gutten interessert i fotball, men det satt ikke. Boksing – det samme. Jamie likte å tegne, men det la ikke far like stor vekt på.

Så smalt døren til gutterommet igjen, og Jamie ble sittende i lyset fra computeren. Foreldrene tenkte at han var trygg. Da visste de i hvert fall hvor han var.

England er et av landene i verden med høyest tetthet av overvåkningskameraer. Politiet tenker de har det de trenger. Det de ikke har, er et drapsvåpen. Og hva er motivet?

Jamie, viser det seg, var ikke en av de populære guttene på skolen. Heller ikke blant jentene, som han har begynt å interessere seg for. Jentene rykker liksom fra når de når denne alderen. Jamie er blitt plaget. Også av Katie. Blitt kalt incel.

Jamie, som knapt er kjønnsmoden, er overbevist om at han tilhører de 80 prosentene av menn som ingen kvinner vil ha. 100 prosent av alle kvinner vil egentlig bare ha 20 prosent av alle menn – det er noe alle vet. I hvert fall «alle» på internett.

«Adolescence» er den mest omtale Netflix-serien på aldri så lenge, og handler om hvor lett det er for foreldre og andre omsorgspersoner å miste unge mennesker – i dette tilfellet spesifikt unge gutter – ned i det store, svarte hullet de potensielt står på avgrunnen av hver gang de vekker datamaskinen fra dvalen.

Serien er alarmistisk, ingen tvil om det, og blir i korte øyeblikk banal i sin iver etter å være dagsaktuell og pedagogisk – that Andrew Tate shite – overfor sitt publikum. Som neppe er tenåringer eller unge gutter som sådan, men foreldrene deres.

HVA HAR DISSE ØYNENE SETT?: Owen Cooper i «Adolescence». Foto: Netflix

Vet du hva hver eneste emoji egentlig betyr? Er du lommekjent med internett-terminologien anno akkurat nå, mars 2025? Vet du hvordan man kan sette grenser i møte med en grenseløs verden – som internett falbyr oss alle? Vet du hvordan du kan være et sunt maskulint forbilde?

Vi har sett filmer og serier om abrupt radikalisering før (vi er ikke ukjente med fenomenet her i Norge). Men ikke akkurat som denne:

«Adolescence» dukker ned i fire stadier av krisen, via timelange episoder som er innspilt kontinuerlig, i én sammenhengende tagning, mesterlig koreografert, som et teatertykke eller en ballett:

Dagen da arrestasjonen finner sted. Tre dager etter. Syv måneder senere, da Jamie blir avhørt av en psykolog (Erin Doherty) han oppfatter som posh (forfinet, fra overklassen), noe som understreker klasseaspektet i historien (dette er England, tross alt).

I den avsluttende episoden er det gått 13 måneder. Hvordan kunne dette skje? Fordi mamma og pappa tok blikket fra ballen i det som virket som fem fattige minutter? Fordi det finnes krefter der ute som har politisk og økonomisk interesse av å forgifte unge menn? Hvordan overlever man en tragedie av denne dimensjonen?

«Adolescence» har tatt et valg om å fokusere på gutten og hans familie. Etter hvert som flere ser den, vil kommentarene og kronikkene komme: Glemmer den ikke offeret? Er det greit at den ikke gir oss et innblikk i hennes liv? Den ufattelige sorgen i hennes familie? Og det på en strømmetjeneste som renner over av krimserier der unge jente-lik blir brukt som gruvekkende blikkfang?

Så er det imidlertid slik at «Adolescence» er en serie om gutter, menn, mannsroller og maskulinitet. Hvordan Eddie riktignok har gjort fremskritt sammenlignet med sin far, og hvordan dét kanskje likevel ikke er tilstrekkelig. Det er så mange andre redselsfulle stemmer der ute nå.

Den stiller et betimelig, ubehagelig spørsmål: Får barn i det hele tatt anledning til å være barn lenger? Før internett tar dem?

«Adolescence» er laget for foreldre, og de kommer til å få mareritt av den. Som sådan er den en slegge i god britisk sosialrealisme-tradisjon; en stor, rød knapp merket «ALARM». Det som gjør den til strålende TV er formatet, koreografien, regien og – aller mest: skuespillerprestasjonene.

Du får over et halvt dusin i den absolutte, virtuose elitedivisjonen her. Ingen nevnt, ingen glemt. Det er fremfor alt de som gjør «Adolescence» til en begivenhet.