Tuttifrutti-koalisjonen

HELE GJENGEN SAMLET. Fra TV2s partilederdebatt i Bergen. F.v.: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), SV-leder Kirsti Bergstø, SP-leder Trygve Slagsvold Vedum, Rødt-leder Marie Sneve Martinussen og MDG-leder Arild Hermstad. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

BLINDERN – Arbeiderpartiet er på vei inn i et «tåkete og gråsonet landskap».

Dette er en kommentar

Han var i godt humør, finansminister Jens Stoltenberg, da Økonomisk institutt denne uken hadde invitert ham til å holde Schweigaardforelesningen.

Riktignok visste han ikke så mye om Anton Martin Schweigaard – som han på et punkt kalte «Knut Martin» – men forelesningen var en oppvisning i det vi som har sett et par forestillinger på comebackturneen, kan kalle Stoltenbergs greatest hits. Her var slageren Oljefondet, hiten Pensjonsreform og selvfølgelig balladen Omfordeling og sosial mobilitet.

Han kom til sine egne. Samfunnsøkonomene hadde til og med opprettet en ny pris som de kunne gi finansministeren.

Kjernen i Stoltenbergs foredrag var forholdet mellom fag og politikk. Der økonomifaget søker å være empirisk og nøkternt, er «politikken et mer tåkete og gråsonet landskap», sa Stoltenberg.

Det kan neste stortingsperiode bli et utmerket eksempel på.

GLAD. Nesten så glad var Jens Stoltenberg da han holdt forelesning på Økonomisk Institutt på Blindern denne uken, men dette bildet er tatt etter at finansministeren forhåndsstemte. Foto: Javad Parsa / NTB

Tuttifrutti er italiensk for «alle frukter» og jeg hørte begrepet fra en rødgrønn politiker. I neste periode kan Ap bli avhengige av ikke bare Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, men også Rødt og Miljøpartiet de grønne for å styre videre.

Riktignok sier Ap ja til et fargerikt fellesskap, men dette kan komme til å teste toleransegrensen.

Drømmen om flertallsregjering er død, og selv om Ap skulle styrke seg ved valget, vil de trolig ha få mandater sammenlignet med de fleste regjeringer tidligere. I dag har Ap 48 mandater. Vi må tilbake til Kjell Magne Bondeviks første sentrumsregjering for å finne en regjering med færre representanter i Stortinget (42 den gang).

Hvis det blir en tuttifrutti-koalisjon, vil neste periode trolig preges av et paradoks: Ap vil samarbeide mer over blokkgrensen, men være låst i budsjettforhandlingene.

• Som i siste halvår, vil partiet søke flere brede forlik. Skatt er en het kandidat, men også på områder som forsvar, Oljefondet, energi, EØS, olje og klima er borgerlige partier fristende samarbeidspartnere. Det kan gi langsiktighet, men samtidig er ytterpartiene ofte skeptiske til brede forlik.
• Samtidig må statsbudsjettene må ubønnhørlig gjøres opp med de fire andre partiene som peker på Støre (om ikke et eller flere av de borgerlige partiene skulle hoppe over etter noen år). Da vil Rødt og MDG også få stor innflytelse.

En konsekvens er at flere av støttepartiene kan la seg inspirere av det SV har gjort i denne perioden.

SV har brukt budsjettforhandlingene til å binde opp saker som strengt tatt ikke har med statsbudsjettet å gjøre, som stans i oljeleting og avkommersialiseringsutvalget som skulle utrede hvordan de private kan fases ut av offentlig finansierte velferdstjenester.

Mange på høyresiden og i næringslivet frykter hva et Rødt på vippen kan finne på. Jeg tror MDG kan bli enda mer utfordrende.

Rødt er et venstrepopulistisk parti som lærte mye av å være støtteparti for Raymond Johansens byråd i Oslo. De vil først og fremst ha tydelige gjennomslag på velferdsområdet, ting som treffer folk flest. MDG kan bli vanskeligere å «kjøpe» med velferdskroner. Snarere kan partiet kreve større omlegginger à la SVs letestans for olje.

Interessant nok fremhever Ap-folk ofte at de har en god tone med Rødt, men blir mer nølende når de snakker om SV. Den røde lillesøsteren har allerede spilt høyt i valgkampen med et ultimatum om Oljefondet. Hvis vi skal tolke utspillet bokstavelig, må Stoltenberg instruere fondet til å trekke seg ut av selskaper som AIRBNB, Booking og Tripadvisor for å i det hele tatt å få SV til forhandlingsbordet.

Få tror det vil bli satt på spissen, men det dunker inn at de neste fire årene kan bli «krevende». Det er politikernorsk for jækla vanskelig.

I en tid hvor en rekke utgifter øker, som forsvar og pensjon, samtidig som Ap har et «ufravikelig» løfte om at skatter- og avgifter ikke skal øke, og et ansvarlig uttak fra Oljefondet betyr å ligge godt under handlingsregelen, vil det bli tøft.

Hvor lenge vil Jens Stoltenberg stå i det?

Mitt inntrykk er at han trives godt i rollen. Kanskje overraskende godt, også for ham selv. Foredraget på Blindern viste at han tross alt liker politisk håndverk bedre enn studiesirkler. Vil han sitte helt til 2029? Det tror jeg allikevel ikke.

De neste årene vil uansett presse finansministeren og Ap enda lenger inn i politikkens «tåkete gråsoner».

PS: A.M. Schweigaard er en av våre store nasjonale strateger, og ville bygge fedrelandet ved hjelp av økonomisk liberalisme.

Undertegnede var statsråd (H) fra 2013–21, men gikk ut av partiet og politikken da jeg startet i E24.