Tung flukt

3 weeks ago 12

Til å være en TV-serie som undertegnede etter hvert oppfattet som langhalm-ete, skal det sies at «Flukten av Bolivia» – «inspirert av» «Bolivia-saken» som holdt norske avislesere i ånde i slutten av 00-tallet – var forbilledlig rask med å komme i gang.

Anmeldelse

«Flukten fra Bolivia»

Med: Ella Øverbye, Josephine Tetlie, Jakob Oftebro, Lisa Marie Hovden, Ingvild Lien, Joachim Fjelstrup, Emil Gukild

Manus: Emilie Beck, Ingrid Haukelidsæter, Helena Johanne Nielsen

Regi: Emilie Beck og Anna Gutto

Norsk dramaserie i seks deler

Premiere på TV 2 torsdag 25. desember

En håndfull luksuriøse feriebilde-sekvenser redegjør effektivt for det som sikkert var en dritfet jentetur for de tre venninnene Ida (Ella Øverbye), kjæresten hennes Cecilie (Lisa Marie Hovden) og den – med sine 21. år – litt eldre Michelle (Josephine Tetlie).

Så, få minutter inn i den første episoden, snur alt seg, idet politiet ber om å få ta en titt i bagasjen deres da de skal fly hjem til Norge. Der finner de kokain, pakket inn i trendy sportsbager og smurt inn med kaffe for å forvirre narkotikahundene.

Hvor mye det er snakk om, blir et omdiskutert punkt i tiden som følger. Men det er i hvert fall mer enn nok til å sende Ida, Cecilie, Michelle og den unge sønnen hennes (Idas tantebarn) rett i kvinnefengselet i Cochabamba, Bolivia. Et land som på dette tidspunktet ikke har en utleveringsavtale med Norge.

Hva visste de tre jentene om hva som befant seg i koffertene deres? Har de blitt lurt? Har de tatt en idiotisk risiko – og lurt seg selv? Og om de visste – hvem av dem visste mest?

De fire første episodene utspiller seg i hovedsak i fengselet. Som er et ubehagelig og kaotisk sted, der mødre blir skilt fra sine barn når de små fyller seks år. Men som ikke er helt «Midnight Express» (1978) heller, og der Ida har anledning til å beholde kontakten med mor Wenche (Ingvild Lien) hjemme i Norge. Hun trodde at de tre jentene skulle til Spania.

Norsk UD kommer jevnlig på besøk, ved Kim Berg (Kai Kennet Hanson). Problemet er at det er lite eller ingenting han kan gjøre. Det blir sprøtt nok opp til «mannebladet» Alfa å ta affære. Å få reddet en ung og blond norsk jente ut av fengsel i det ikke spesielt velfungerende Bolivia, og få henne hjem til trygge Norge, vil unektelig vært et scoop for det nystartede magasinet.

I redaksjonslokalene i Oslo er guttastemningen og sigarføringen høy. Emil Gukild spiller bladets redaktør, Magnus Rønningen, og Jakob Oftebro er journalisten som fattet interesse for Idas historie: Jonas Forsang (han heter Joakim i «Flukten fra Bolvia», der alle navn er forandret).

Joakim kaller seg «dybdejournalist», et begrep jeg etter flere tiår i journalistikkens periferi aldri har hørt bli ytret før, men som jeg antar skal bety at han bedriver undersøkende journalistikk og/eller skriver lange artikler. Uansett: De to norske gründertypene bestemmer seg for å gjøre Idas sak til sin sak, mellom alle fotosesjonene med en naken Triana Iglesias.

I mellomtiden har Ida blitt gravid (lang historie, som serien gjør godt rede for), forløst en sønn og pådratt seg en alvorlig fødselsdepresjon. Det begynner å haste. I den femte episoden, da Prosjekt Flukt omsider blir iverksatt, er da da også som om «Flukten fra Bolivia» legger inn et nytt gir, idet en barsk danske, Tommy (Joachim Fjelstrup), kobles inn.

Årsakene til at serien plutselig springer ut i blomst her, er delvis at en flukt – selv en ganske tradisjonell katt-og-mus aktig én – nesten nødvendigvis er mer spennende enn det relativt stillestående livet i et fengsel.

Men det er også at hovedrolleinnehaveren Ella Øverbye endelig får noen å spille med og mot som er like god som hun selv er. Ida og Tommy har kjemi. Det ikke til å komme fra at Øverbye inntil han dukker opp har vært så godt som alene om å bære serien på sine skuldre. Det er nemlig ellers mye ujevnt skuespill i denne serien, fra både yngre og eldre.

Å se Øverbye, kjent fra Dag Johan Haugeruds filmer, skinne, er sant og si fascinerende nok til at «Flukten fra Bolvia» er verdt på få med seg i sin helhet. Karakteren hun spiller er en veldig annerledes type enn den hun gestaltet så formidabelt godt i fjorårets beste norske film, «Drømmer»:

Ida er en karakter vi vegrer oss for å investere for mye følelser og engasjement i. Manusforfatterne sørger for at vi aldri helt føler oss sikre på hvor vi har henne og hvem hun er. En «heltinne», en martyr, som fortjener vår fulle sympati, er hun liksom ikke.

Seks ganger førtifem minutter med denne historien, som mange av oss vet hvordan endte, ble – for meg – for mye. Serien er i perioder tung og traurig, spesielt i første halvdel.

«Flukten fra Bolivia» er – kort sagt – for lang. Men den er for lang på en talentfull og lovende måte.

Se traileren til serien her:

Read Entire Article