Trusselen fra hverdagen

Forleden fikk jeg en reklamebrosjyre fra Arbeiderpartiet som fikk meg til å stusse litt på hva de egentlig holder på med.

Lenge var «folk skal få bedre råd» Ap-regjeringas viktigste beskjed til velgerne. I takt med at rentekutt framstår stadig mer som et Soria Moria slott i det fjerne, er også det budskapet blitt mer diffust.

Nå er det varianter av «trygg styring i en urolig tid» som løftes fram.

Kombinasjonen av Trump og tollkrig der ute, og Støre og Stoltenberg her hjemme, har åpenbart løftet Arbeiderpartiet.

Og samtidig forvist Senterpartiet og de andre småpartiene til sperregrensa.

Både handelskrig, Trumps gjentatte krav om å overta Grønland og utskjellinga av Zelenskyj i Det hvite hus, underbygger følelsen av å leve i en utrygg verden.

Ap tjente på å ha et erfarent mannskap på dekk, mens alle andre små og store politiske saker (og partier) havnet i skyggen.

Men heller ikke trygg styring er et budskap uten risiko. I alle fall dersom målet er å vinne velgernes gunst i september.

For Churchill-effekten er ikke bare en redningsplanke, den er også en snikende trussel.

I store kriser har velgerne en tendens til å slutte opp om dem som styrer. Vi kaller det gjerne en rally round the flag-effekt. Sist vi for alvor så dette her hjemme, var under pandemien.

Utakknemlige velgere

Da satt folk hjemme i stuene og fulgte intenst med på pressekonferansene til Erna Solberg, Bent Høie og co. Og de likte det de så. Høyre, som i en tid hadde slitt tungt, gjorde et kjempebyks på målingene.

Men da vi igjen kunne klemme, gå på konsert og leve normalt igjen, viste det seg at utakk er verdens lønn. Erna Solberg tapte valget så det ljomet, selv om hun hadde høy tillit og de fleste var svært fornøyd med hennes pandemihåndtering.

Under krigen var Winston Churchill en helt og en statsminister som hadde britenes fulle støtte. Men da krigen endelig var over, ble han kastet av velgerne. Derav uttrykket Churchill-effekten.

Kanskje det ultimate eksempelet på at velgerne er uforutsigbare, og noen vil nok legge til, utakknemlige vesener. De premierer i liten grad trygg styring i «fredstid».

Donald Trump er blitt den nye krisen

Ingen statsledere ønsker å få Trump på nakken, men på hjemmebane er det blitt politisk lønnsomt. Etter å ha blitt angrepet av Trump og sagt ham imot, har en rekke lands statsledere gått fram på målingene. Det viser en gjennomgang avisa Politiken har gjort.

Det gjelder nabolandene Canada og Mexico, men også Frankrike, Storbritannia og Danmark. Befolkningen belønner dem for å stå hardt mot en bølle, ifølge en italiensk tenketank.

Jo giftigere angrepene er fra Trump, jo mer belønnet blir de av egne velgere. Ikke minst fikk Zelenskyj et solid plaster på såret i form av støtte fra sine egne etter utskjellingen fra Trump.

En fersk undersøkelse Norstat har gjort for NRK, viser at nær halvparten av nordlendingene i stor eller noen grad blir påvirket av Trump når de skal stemme.

En klar parallell til Aps Trump-effekt, ser vi hos de danske sosialdemokratene. Igjen øker de og statsminister Mette Frederiksens popularitet, slik den også gjorde under pandemien.

Der skriver kommentatorer at krisene er blitt hennes skjebne. Hun er den velgerne vil skal ta telefonen når det er alvor, eller Trump vil overta Grønland, men kommer til kort når hun må håndtere hverdagens små og store problemer.

Der frykter partistrategene at den omtalte Churchill-effekten skal innhente henne når krisen er over, eller oppleves som en ny normal.

Ikke-nyheter og selvfølgeligheter

For Støre og Stoltenberg ligger det her både en mulighet og en trussel. At de oppleves som en stødig klippe i en urolig tid, er åpenbart. Men dette kan lett tas for gitt dersom hverdagen inntar norsk politikk.

Akkurat den bekymringen har nok også strategene i Ap.

Derfor er Ap opptatt av å markedsføre seg selv på nytt som noe nytt. Rebranding, som det heter på reklamespråk.

Og det er her den tidligere nevnte løpeseddelen fra Arbeiderpartiet kommer inn i bildet. Politisk reklame er gjerne litt propaganda, men her kunne det se ut som partiet mente mediene ikke gjorde jobben:

Norge har fått en Arbeiderparti-regjering, var det eneste budskapet.

Selvfølgeligheter og gårsdagens nyheter? Var det noe å bruke verdifull trykksverte på?

Ja.

For Ap er det nødvendig å hamre inn at dette er noe nytt, og noe helt annet enn den upopulære regjeringa til Støre og Vedum. Dette er en regjering som ser framover, ikke bakover, sto det på baksiden av brosjyren.

De kunne like gjerne skrevet at vi endelig har kommet oss ut av Senterpartiets bakstreverske fengsel.

Dette er «vi vil forandre Norge-regjeringa» til Jonas og Jens. Tilfeldig er det ikke at det er bilde av de to nestlederne Tonje Brenna og Jan Christian Vestre sammen med nettopp Jonas og Jens. Stoltenberg-effekten skal risles over mange. I Trøndelag trykkes det opp brosjyrer av Trond Giske sammen med Stoltenberg.

For opposisjonen, som fortsatt har et håp om å vinne valget, er det viktig å hamre inn det motsatte budskapet. Dette er kanskje new wrapping, men til syvende og sist er dette politisk «same shit», er det de prøver å si.

De har fått fornyet selvtillit etter at en helt fersk måling fra Opinion viser at Ap faller og Høyre styrker seg.

Og de håper at velgerne glemmer Stoltenberg og Trump når valget nærmer seg, og igjen blir opptatt av skatt, skole, strøm og sykehuskøer.

Like mye som Ap prøver å riste av seg Senterpartiet, vil opposisjonen klebe Vedums fingermerker til denne regjeringa.

Rentekutt ble det ikke noe av. De færreste kjenner på et stort vendepunkt i sin egen lommebok.

Akkurat nå virker det veldig lite sannsynlig at verden blir normal igjen, men selv den daglige dosen Donald T. kan komme til å oppleves som normalt.

Når hverdagen kommer, må derfor Støre ha noe annet å falle tilbake på.

Og det skal være alt annet enn skyggene av Senterpartiet.