Trumps angrep kan ende opp i giftig kombinasjon

Se for deg dette: Du våkner til høyere priser på mat, strøm og boliglån – samtidig som jobben din er usikker og økonomien går i stå. Det er ikke bare dårlig nytt. Det er marerittet økonomer frykter aller mest: stagflasjon.

USAs president Donald Trump har brukt helgen på å intensivere sitt politiske felttog mot den amerikanske sentralbanken. Nå vil han ha full kontroll over renten – og det haster, ifølge ham selv. Problemet er at økonomer verden over ser på utspillet som både farlig og fullstendig virkelighetsfjernt.

Jeg har skrevet tidligere om hva som kan skje når politisk kontroll blandes med pengepolitikk. Da er det ikke bare fare for svekkede institusjoner, men vi kan også forsterke en allerede skjør økonomisk situasjon. Derfor er Trumps utspill ikke bare støy, men en ekte trussel.

En stor taper

Kritikken mot sentralbanksjef Jerome Powell er ikke ny, men nå går Trump enda lenger. Han hinter åpent om at han vil sparke Powell, og krever umiddelbare rentekutt for å «redde» økonomien.

«Med kostnadene på vei pent nedover, akkurat som jeg forutså at de ville gjøre, kan det nesten ikke bli noen inflasjon – men det kan bli en OPPBREMSING av økonomien med mindre Mr. Too Late, en stor taper, setter ned rentene, NÅ,» skrev Trump i et innlegg på Truth Social.

Men ifølge Powell er det nettopp Trumps politikk som gjør situasjonen krevende. Økte tollsatser og usikkerhet rundt handelspolitikken kan i verste fall drive prisene opp, ikke ned – og da vil en for tidlig rentenedsettelse bare forverre problemet.

Ignorerer og overser

Det Trump ignorerer – eller bevisst overser – er at sentralbankens rolle ikke er å tekkes politikere, men å beskytte økonomiens stabilitet. Uavhengigheten er der for en grunn: Den skjermer rentepolitikken fra kortsiktige hensyn og valgkampstrategi.

Når markedene oppfatter at pengepolitikken er i ferd med å bli et politisk redskap, reagerer de umiddelbart. Helgens utvikling bekrefter dette: Aksjene falt, statsrentene steg, og usikkerheten økte. Investorer tåler mye – men de tåler ikke at selve spillereglene trues. Tilliten til sentralbanken er ikke bare et teknisk anliggende. Den er en bærebjelke i økonomien.

Grunnen til at pengepolitikken er skjermet fra politisk innblanding, er enkel: Det er et ekstremt mektig verktøy. Som økonomen Paul Krugman påpeker, kan sentralbanken i teorien stimulere økonomien med ett tastetrykk – det krever verken lovvedtak eller budsjettrunder. Derfor er det avgjørende at makten brukes med langsiktighet og faglig forankring – ikke etter innfallsmetoden til en politisk leder med kort tidshorisont.

Stemmer ikke med fakta

Trumps krav om lavere renter hviler på et virkelighetsbilde som ikke stemmer med fakta. Prisene i USA er ventet å stige som følge av økte tollsatser, ikke falle. Og samtidig som han avviser inflasjonsfaren, risikerer han å trykke gassen i bånn akkurat når økonomien trenger stø kurs.

Det sier seg selv at denne typen makt lett kan misbrukes av en uansvarlig leder som ønsker å ri på en økonomisk opptur – uten å ville høre om risikoen det innebærer.

Det farlige med stagflasjon er at løsningene på problemene drar i hver sin retning. For å bekjempe inflasjon må rentene opp og pengebruken strammes inn. Men det bremser samtidig økonomien ytterligere – og kan gjøre ledigheten verre. Prøver man i stedet å stimulere vekst, risikerer man å gjøre inflasjonen enda høyere.

Resultatet er at politikere og sentralbanker havner i en økonomisk skvis uten enkle utveier. Vanlige folk får svi – både i lommeboken og på arbeidsmarkedet. Og tilliten til at systemet «har kontroll» kan begynne å rakne.

Et økonomisk jordskjelv

Når sentralbanken ikke lenger klarer å levere stabile priser og høy sysselsetting – som er kjernen i dens mandat – mister verktøykassen sin kraft. Økte renter virker ikke som ønsket fordi bedrifter allerede holder tilbake på investeringer. Samtidig vil tiltak for å hjelpe husholdningene – som skattekutt eller økt offentlig forbruk – kunne virke direkte mot sin hensikt ved å fyre opp under prisveksten. Det oppstår en politisk fristelse til å gjøre «litt av alt», i håp om at det gir midlertidig lindring. Det gjør det sjelden.

I tillegg kan en vedvarende stagflasjonssituasjon skape dypere og mer langvarige spor i økonomien. Hvis inflasjonen biter seg fast, blir den vanskeligere å få kontroll på – særlig hvis aktører i markedet mister troen på at sentralbanken vil eller kan ta de nødvendige grepene. Og hvis folk slutter å tro på at inflasjonen faktisk vil komme ned igjen, kan det i seg selv føre til at prisveksten blir selvforsterkende. Da er man ikke lenger bare i en økonomisk skvis – men i en tillitskrise.

Full gass ned i avgrunnen

Dette er det økonomiske dilemmaet Powell forsøker å navigere, mens Trump står på sidelinjen og roper etter full gass. Hvis Trump får viljen sin, risikerer han å kjøre verdens største økonomi rett ned i full fart.

En ting er når dårlig økonomisk politikk gjennomføres mot bedre vitende. En helt annen ting er når den gjøres med fullt overlegg – i strid med alle fakta og advarsler.