Troll-bæsj

KAN TEMMES?: Scene fra «Troll 2». Foto: Oskar Dahlsbakken / Netflix

To troll må jo være bedre enn ett? Nei, langt derifra, dessverre.

«Troll» (2022) var ikke all verden å henge i grana. Virkelig ikke. Men det var et par billige visuelle kick å hente i å se det store, krokete trollet innta Karl Johan som en annen Godzilla.

I år, i «Troll 2», er det Trondheim som skal få svi. I første rekke Studentersamfunnet, som et troll subber seg gjennom som var det en grusbane, og selveste domen.

Nidarosdomen! Som det angjeldende trollet har satt kursen for fordi den angivelig rommer levningene til Olav den Hellige. Mannen – nei, helgenen – som kristnet Norge, og i den forbindelse er mistenkt for å ha sendt de ukristelige, mytologiske trollene våre på dør i samme slengen. Den slemmingen.

«INDIANA JONES» I TÅKEHEIMEN: Mads Sjøgård Pettersen, Sara Khorami, Kim Falck as Ine Marie Wilmann og Anne Krigsvoll (fra venstre) i «Troll 2». Foto: Oskar Dahlsbakken / Netflix

Dersom du har lyst til å se domen få kjørt seg, og to troll gå løs på hverandre sentralt i Trondheim – og hvem har ikke det? – vil jeg i grunn anbefale deg å spole frem til de siste 15 minuttene av «Troll 2».

For én ting er dessverre sikkert: Det som foregår før og rundt dette klimakset, alt det som leder opp til det, er ikke verdt å bruke tid på.

Du husker «trollprofessoren» med det ekstremt norske navnet Nora Tidemann (Ine Marie Wilmann)? Samt kapteinen, nå majoren, Kristoffer Holm (Mads Sjøgård Pettersen) og byråkraten Andreas Isaksen (Kim Falck)?

Disse tre – samt vitenskapskvinnen Marion (Sara Khorami) – er det som nok en gang, igjen, atter og utrolig nok må ut i Norges mektige natur for å temme et troll – nei, to (2)! – på avveie. Som den norske statsministeren, Martin Brinchmann (ved den meget statsminister-aktige Ola G. Furuseth), har bestemt at skal termineres.

Opptakten er at et troll, «Fi», som har vært i live, men i dvale, og som har vært holdt fanget som et forskningsobjekt på en hemmelig norsk stasjon dypt inne i fjellet, har slitt seg. Dette skjedde da trollhviskeren Tidemann berørte og sang til det. Hvorpå trollet sprakte til liv og spaserte ut i fjellheimen: «Hjem».

Hvordan skal myndighetene, professoren, soldaten, byråkraten og vitenskapskvinnen få stoppet det? Tidemann har kun én idé. Nemlig å få vekket til live et annet troll, «Vakre», som hun tidligere har hatt en god tone med. Kanskje hen kan ta opp jakten?

(Smågøyalt manus-poeng: Trollene i filmen sies å ha DNA som «har mer til felles med et grantre enn et menneske». De er skog, men synes å formere seg på samme måte som mennesker, all den tid «Vakre» sies å være «sønnen til Dovregubben»).

UNNTAKSTILSTAND I TRONDHEIM: Sara Khorami og Mads Sjøgård Pettersen i «Troll 2». Foto: Oskar Dahlsbakken / Netflix

Så bærer det ut på pilegrimsferd til Trøndelag med både mennesker og jotner. Men ikke før «Fi» har tatt en omvei innom Hemsedal Skisenter, der hen setter til livs en haug vestkant-klyser og pappagutter som var de chesse doodles. Ingen har noe imot at disse blir spist. Hurra!

I mellomtiden har «Troll 2» rukket å degenerere til et uhellig sammensurium av «Da Vinci-koden», «Jurrasic Park» og en NRK Super-utgave av «Indiana Jones» i tåkeheimen. Professoren, soldaten, byråkraten og vitenskapskvinnen trenger svar, for svingende, og finner dem i det samme øyeblikket de først etterlyser dem:

Se, der har vi de samme symbolet som vi også så der vi var i sted! Se, der er det en lås! Se, der henger det jaggu en nøkkel også!

Skal si denne ekspedisjonen forløper lekende lett. Spesielt etter at våre helter slår sine pjalter sammen med den åpenbart nokså forrykte kvinnelige mystikeren Esther J. Tiller (Anne Krigsvoll). Bitene faller på plass på rekordtid.

SE, ET MYSTISK HULL!: Ine Marie Wilmann, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen, Sara Khorami og Kim Falck i «Troll 2». Foto: Oskar Dahlsbakken / Netflix

«Troll 2» er en monsterfilm så generisk at det faktisk ikke er lov. Med en heltinne, Tidemann, som knapt synes å ha kommet seg etter strabasene i den forrige filmen, og som stort sett virker sur og sliten. Med et manus, ved Espen Aukan, som kaster seg om halsen på enhver utslitt klisjé som kommer dens vei. Med et klimaks som er voldsomt, men forunderlig lite elektrisk.

Med skuespillere som virker svakere enn de vitterlig er (ofte et problem i B-filmer). Med dialog à la dette: «Legenden forteller at …». Med dramatiske dødsfall som ikke angår oss i det hele tatt.

Med det glassklart antiseptiske uttrykket, de flate bildene, ribbet for all dybde, som Netflix, i sin visdom, har gjort til sitt visuelle kjennemerke.

Helt til sist blir vi selvsagt ertet med enda en mulig oppfølger. En «Troll 3». Til det er det bare å si: Stopp! La være. Slipp regissøren Roar Uthaug løs på noe som er talentet hans verdig, vær så snill.