Trier og Vogt har sagt nei til Hollywood i 20 år

1 day ago 7

– Det er faktisk litt søtt at mange tror at Eskil og jeg ble kjent med hverandre mens vi dro kabler under «Kvitt eller dobbelt» på NRK, sier regissør Joachim Trier (52) humrende.

– Sannheten er at vi fikk kontakt fordi vi måtte sitte sammen ved lunsjbordet, forteller han.

Den Oscar-nominerte regissøren og hans Oscar-nominerte skrivemakker Eskil Vogt (51) hadde familiemedlemmer i statskanalen som kunne gi dem en kveldsjobb på lørdager.

Oppgaven var å passe på at kameraene kunne bevege seg fritt og ikke kjøre seg fast i svære kabler under direktesendinger.

– Det var da vi gikk på videregående, så vi kunne tjene litt penger.

– Takk til tante Siss! skyter Vogt inn.

– Og takk til min kjære mor, sier Trier.

I NRK-kantinen begynte tokløveret å snakke MYE om film. De byttelånte VHS-kassetter, diskuterte filmhistorie og småkranglet om franske og italiensk nisjefilmer fra 60-tallet.

Det endte i et urokkelig samarbeid og vennskap. En langvarig samtale om film, kultur og livet, som de selv kaller det.

Livets viktigste møte

I 30 år har Oslo-mennene skrevet manus sammen, noe som har resultert i hele seks filmer.

Fra «Reprise» i 2006, via «Oslo, 31. august» i 2011 og megasuksessen «Verdens verste menneske» i 2021, til den ni ganger Oscar-nominerte «Affeksjonsverdi». Sistnevnte er den mest nominerte nordiske filmen til Oscar noensinne.

Det ville aldri skjedd om ikke de fant hverandre, ifølge dem selv.

– Foruten min kone, er Eskil det viktigste møtet i mitt liv, fastslår Trier.

«Verdens verste menneske» var Trier og Vogts femte film. Foto: Oslo Pictures / SF Studios / Christian Belgaux

VG har fått et eksklusivt møte med Trier og Vogt i Los Angeles før Oscar-utdelingen skyter fart fra Dolby Theatre langs Hollywood Boulevard.

I dette intervjuet snakker de to herremenn blant annet om Hollywood-tilbudene de har avslått, hvorfor penger ikke er drivkraften, hvordan det at begge nå er blitt pappaer har påvirket arbeidet deres og hvorfor de velger hverandre igjen og igjen.

– Eskil er en av de smarteste og morsomste menneskene jeg kjenner, og så har han et godt moralsk kompass, sier Trier.

Det vaker nesten et hint av forelskelse i stemmen når regissøren omtaler kompisen sin.

– Vi har aldri hatt en krise vi ikke har klart å komme oss igjennom, ofte med et godt kreativt utfall. Hvis vi levde i et diktatur og måtte velge en rettferdig person til å styre, hadde jeg stolt på Eskil.

Kjærlighetsbombingen fortsetter fra det motsatte hjørnet av ringen.

– Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde på filmdrømmen om ikke jeg hadde møtt Joachim. Han er ekstremt idésterk, målrettet og fokusert. Det er en blanding av kaos og kontroll hos ham som jeg liker veldig godt. Samtidig er han min bestevenn, sier Vogt.

Det er et helt avgjørende bånd, ifølge manusforfatteren.

– Tenk om du kunne sette av arbeidsdager med din bestevenn, bare for å henge og drømme opp nye prosjekter. Det rommet i livet mitt er så utrolig viktig for meg.

– Det har vi aldri gjort

Trier og Vogt forteller at de har vært kompromissløse og holdt fast ved egen metode. De har bygget film for film på egne premisser. Makkerne fokuserer mer på karakterer, tematikk og menneskelig adferd enn den klassiske «plottfilmen».

– Eskil og jeg har alltid trodd på at du bygger kontakt med publikum som et band. Du sier: «Hei, dette er vår stil. Dette albumet er elektronisk, dette er mer akustisk. Take it or leave it». Vi gidder ikke å lage film for noen andre, men vi gjør det på vår måte. Vi har stått ved det, sier Trier stolt.

– Hvorfor er det så viktig å dø ved det sverdet?

– Fordi det er viktig for oss når vi lager film at vi føler oss frie.

Den tradisjonelle «plottfilmen» med mytologen Joseph Campbells klassiske «heltens reise», som inneholder historieelementene «motstand», «vendepunkt» og «belønning», blir altfor forutsigbart for Trier og Vogts smak.

– Da er du inne i et format hvor folk vet hva som skal skje inni seg, og når det skal skje. Det er ikke så interessant for oss. Vi ville heller la filmen utspille seg med sin egen logikk, hvor du blir kjent med karakterene.

Trier mener det gjeveste man kan oppnå med en film er om man på slutten føler at man har levd med karakterene. At de ble en del av livet ditt.

– Om du tenker tilbake på filmen, så føles det som dine egne minner. Det er det absolutt beste. Du må tro på at du har noe på hjertet som kan ha verdi for noen, i stedet for å føle at det er på tide å lage en actionfilm eller en musikal. Det har vi aldri gjort.

Oslo Pictures / SF Studios / Christian Belgaux

Sier nei til Hollywood

Men tilbudene, de har vært der.

Selv om det største internasjonale gjennombruddet kom med Cannes-hyllest og to Oscar-nominasjoner for «Verdens verste menneske», har filmverdenen banket på døren helt siden «Reprise».

– Det har kommet masse Hollywood-ting i 20 år som vi har sagt nei til. Og Hollywood finnes ikke lenger på den måten, så jeg tror vi gjorde smart i å fokusere på våre historier, våre karakterer og våre typer filmer, forteller Trier.

Én Hollywood-film har det riktignok blitt. «Louder Than Bombs» i 2015. Også den ble skrevet – du gjettet riktig – sammen.

Vil du at Trier og Vogt skal prøve seg på en Hollywood-film igjen?

aJa, spennende!bNei, la dem gjøre greia sicTja, kommer an på filmen

– Har noen forsøkt å separere dere?

– Eskil og jeg sammen er et godt investeringsobjekt, også hvis vi får de store tilbudene. Men det er ikke sånn at noen vil rive oss fra hverandre. Jeg tror folk skjønner at vi får til noe sammen, svarer Trier.

– Vil ikke bli for rike

Selv om duoen med sine to siste filmer har samarbeidet med det amerikanske studioet Neon, passer de veldig på å verne om det europeiske filmsamarbeidet.

- Vi har vært veldig målrettet på at vi vil lage filmer der vi ikke blir for rike, fordi alle sjefene tjener masse, og så får vi nesten ingen dager til å lage filmen.

– Men selv om jeg sikkert tjener en tjuendedel av kollegaer i Amerika, eller kanskje en hundredel, så tjener jeg mye mer enn venner av meg som er lærere eller musikere. Så jeg skal ikke klage. Til gjengjeld får vi mange dager med opptak og mye tid med skuespillere, forklarer Trier.

Ikke minst får de muligheten til å lage film på et høyt nivå i Norge, noe de er stolte av.

– Det har vært en prosess å komme dit hvor vi heller kan ta ressursene med til en norsk produksjon, enn å bare stikke av og lage en superheltfilm. Det har vi jobbet for.

Og det har betydd å gi avkall på klekkelige lønninger. Trier kaller det et lite offer.

– Men det er klart at jeg noen ganger kan se på kollegaer med litt misunnelse. De som bor i svære hus i Hollywood Hills og sånt. Men samtidig bor vi i et land hvor vi har gratis utdanning og gratis helsetjeneste. Å bo i Norge gjør at vi ikke trenger så mye penger.

– De er ganske misunnelige på oss også, tilføyer Vogt.

Trier viser med hele kroppsspråket at han slutter seg til kompisens påstand.

Vil ikke virke pretensiøs

– Vi lever i et samfunn som enn så lenge passer på folkene sine. Da tenker jeg at det også er et ansvar å fokusere på kunsten. Jeg er litt gammeldags der, så folk får tilgi meg hvis jeg virker pretensiøs, sier regissøren.

– Det du sa der, Joachim – «ikke for å virke pretensiøs». Jeg har lagt merke til at du ofte legger inn det forbeholdet i intervjuer. Er du redd for å virke pretensiøs?

Trier smiler og nikker bekreftende mens spørsmålet stilles. Vogt humrer litt på siden, som om dette er en side ved bestekompisen han kjenner igjen.

– Ja, jeg er det, innrømmer han.

Det kan ikke være bare lett for en filmnerd som liker å snakke i store ord om filmkunsten.

– Jeg merker noen ganger at folk kan reagere litt sånn: Å, nei – nå blir de sånne filmfolk. Men saken er at når du snakker fag, kan du komme til å bruke et rart faguttrykk. Det kan være du sier noe som er en ganske abstrakt tanke.

Den prisvinnende manusforfatteren og regissøren påpeker at han har lyst til å være en formidler av hva film handler om, av en bransje mange synes er litt mystisk og spennende.

– Så jeg er litt opptatt av å holde oss der. Det er kanskje derfor jeg kommer med det forbeholdet. Ingen har påpekt det før. Kanskje det er en sjenerthet i meg, sier Trier.

– Bare det å kalle film «kunst» er av en eller annen grunn vanskelig, skyter Vogt inn.

– Ja, du blir så skamfull. Ååå, du er en pretensiøs kunstner, liksom. Men det er jo kunst! Det er kunst fordi det er den delen av samfunnet hvor noen finner på noe fantasifullt og prøver å lage noe. Det er det som er kunst, fortsetter Trier med stort engasjement.

– Har vært litt skummelt

En stor del av Trier og Vogts kunstneriske prosjekt har alltid vært å trekke fra egne livserfaringer. Førstnevnte har fortalt i intervjuer at både han og Vogt har mistet bekjente til rus og selvmord, noe som blir tematisert i «Oslo, 31. august». Spørsmål rundt emner som overgangsfaser i livet og familieforhold har vært sentralt hele veien.

– Vi jobber egentlig ikke så planlagt. Ting vi har på hjertet bare dukker opp i skriverommet.

«Affeksjonsverdi» er den første filmen de to har skrevet sammen hvor de begge er blitt pappaer i virkeligheten. Siden duoen skrev «Verdens verste menneske» har Trier fått to barn. Vogt hadde barn fra før.

– Hvordan har det påvirket samarbeidet og skriveprosessen?

– Det er klart at det har betydd masse. Nå kan begge si: «Oi! Vi er der midt i livet hvor vi må se på ansvaret vi har som foreldre», svarer Trier.

Det at både Trier og Vogt fortsatt har foreldrene sine i god behold, har vært en ekstra faktor å reflektere over midt i farskapet.

– Det å stå i midten av tre generasjoner har gjort at vi de siste årene har tenkt masse på hvordan man snakker sammen i familier og om generasjonsting.

– Dessuten har jo kanskje barn gjort oss litt mer åpne for følelser i film. Det å være emosjonelle. Vi har kanskje blitt litt mer lettrørte med alderen, også, sier Vogt med et lurt smil.

Trier gir i tillegg litt av skylden på tidsånden.

– En ting er at vi er der, men jeg synes det er litt hippere å melde seg på emosjonelt som mann. Det er liksom ikke sånn at alt skal være kult og ironisk lenger, som da man levde på 90-tallet. Så kanskje har vi skrevet inn refleksjoner om ting utenfor oss. Det skammer vi oss ikke over. Vi har laget en film med hjertet. Det har ikke vært safe ...

– Det har vært litt skummelt, faktisk, erkjenner Vogt.

Henrik Montgomery/TT / TT Nyhetsbyrån / NTB

– Har null respekt

Akkurat som Stellan Skarsgårds karakter i «Affeksjonsverdi», er Trier og Vogt foreldre som jobber med film og er mye opptatt og på reise i perioder.

– Vi har jo litt av den frykten for å bli Gustav Borg i oss. Jeg tror vi behandler det litt, ved å skrive den karakteren, sier Vogt.

– Vi er litt redd for det, kanskje, enes Trier.

Gustav Borg er Renate Reinsve og Inga Ibsdotter Lilleaas’ karakterer sin fraværende og selvbebreidende regissørfar i «Affeksjonsverdi».

Kasper Tuxen Andersen / Nordisk Film Distribusjon / Nordisk Film Distribusjon

– Siden dere nevner det, hvordan skal dere unngå å bli Gustav Borg?

Det blir uvanlige stille i kjølvannet av spørsmålet. Vogt tar etter hvert ordet.

– Vi prøver å være bevisst på at barna faktisk er noe vi trenger selv. Jeg har tatt dem med hit, og det er fint å sitte sammen med noen som har null respekt for deg og ikke er imponert over noe. Det bringer deg tilbake til hva som faktisk er viktig.

Også Trier har tatt med de små over dammen.

– Det er en stor familiedynamikk som må på plass. Min kone og jeg hjelper hverandre gjennom dette. Hun har også en viktig og fin jobb som hun må få gjort, så vi finner en balanse og en dans oppi alt sammen.

Heldigvis har filmarbeid sine fordeler. Arbeidsmengden går nemlig i faser.

– Det året vi skrev «Affeksjonsverdi» kunne jeg hente og levere i barnehagen hver dag, for da gikk jeg bare til skrivekontoret. Så det går i perioder hvor opptatt man er.

Og når vi først er inne på barn og unge, har Trier en viktig beskjed til ferske filmskapere.

– Tro på at det trengs at du forteller noe, i stedet for å bli fristet av rike voksne som lokker med gull og grønne skoger. Da mister du kanskje kontrollen, filmen blir mindre original og løpet er kjørt. Eskil og jeg er veldig glade for valgene vi har tatt, avslutter han.