«Treffer hardest i de stille stundene»

Joachim Triers «Affeksjonsverdi» er et varmt, vakkert og vittig portrett av to voksne døtre og deres fraværende far.

Den har de samme utforskende ambisjonene som Triers tidligere filmer, om enn av en litt mer forsiktig art, når han skildrer figurenes kommunikasjonsproblemer og den utfordrende familiehistorien som kanskje har forårsaket dem.

Trier og Eskil Vogts manus er fullt av smarte observasjoner av mellommenneskelige relasjoner, rik dialog med en troverdig klangbunn og noen morsomme grep som overrasker.

«Affeksjonsverdi» er kanskje ikke like frisk og umiddelbar som «Verdens verste menneske», og krever en viss tålmodighet. Den belønner oss imidlertid rikelig i den andre enden med innsikt og ettertanke som føles fortjent.

Tilbys hovedrollen i farens nye film

Filmen handler om søstrene Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas), som etter moras død får ny kontakt med den fraskilte faren.

Gustav (Stellan Skarsgård) er en gammel filmregissør som ikke har vært aktiv på flere år. Nå vil han gjøre comeback, og tilbyr Nora en spesialskrevet hovedrolle, men blir kontant avvist.

I stedet innleder han et samarbeid med Hollywood-stjerna Rachel Kemp (Elle Fanning), som han tar med seg til søstrenes barndomshjem i Oslo, en nydelig lokasjon som Trier etablerer smart ved å vise glimt av flere generasjoners livsløp under samme tak.

Dette besøket kaster Nora ut i en eksistensiell krise, skapt av alt det hun og faren aldri har sagt til hverandre. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

Får bryne seg på ypperlig rolle

Renate Reinsves Nora er en helt annen figur enn Julie i Triers «Verdens verste menneske» (2021), samtidig som filmene deler flere tematiske trekk, som for eksempel betent familiedynamikk med uforløste forhold til fedre.

Reinsve spiller rollen med en tydelig melankoli bak fasaden, som gradvis pipler frem gjennom historiens løp, og gir Nora en mørkere dybde.

Stellan Skarsgård får bryne seg på en ypperlig rolle som faren som prøver å etablere en form for kommunikasjon på kanskje den eneste måten han er i stand til.

Den svenske stjerna fyller Gustav med et helt liv med anger og selvbebreidelse for sine valg.

Mellom dem står Inga Ibsdotter Lilleaas fjellstøtt som den mer rolige og beherskede lillesøsteren Agnes, som tilsynelatende er den i familien som det har gått bra med.

Samspillet mellom de tre er tett, intenst og rørende, slik at Elle Fannings Rachel nærmest virker som et fremmedelement når hun entrer bildet, noe hun også i realiteten er.

Lyser av filmteft og formidlingsevne

Joachim Trier har selvsagt for lengst sementert sin posisjon som en av våre fremste regissører etter spillefilmene «Reprise» (2006), «Oslo 31. august» (2011), «Louder Than Bombs» (2015), «Thelma» (2017) og «Verdens verste menneske» (2021).

Etter snart 20 år på toppnivå viser han ingen tegn til stagnasjon, for også «Affeksjonsverdi» lyser av hans skarpe filmteft og smarte formidlingsevne, igjen i godt samarbeid med blant andre fotograf Kasper Tuxen og klipper Olivier Bugge Coutté.

Etter 2 timer og et kvarter sitter man igjen med et godt og nyansert bilde av figurene, og man kan ane resultatet av deres famlende tilnærming mot hverandre.

Filmen har noen få scener med eksplosiv moro, men det er i dens stille stunder at den emosjonelle slagkraften treffer hardest. Det har det blitt en svært god film av, som etter regissørens eget utsagn er dypt personlig.

Kanskje er det nettopp derfor man føler at «Affeksjonsverdi» faktisk har begge kvalitetene i tittelens ordsammensetning.

(«Affeksjonsverdi» vises i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes. Norgespremiere: 12. september 2025.)