4 hours ago
1
Bokanmeldelse«Yesteryear»
Hva om en tradwife-influencer måtte leve i fortiden hun selger til millioner av følgere?
Jeg er forfatter, journalist og litteraturviter. Har jobbet som redaktør i forlag, tidsskriftet Bokvennen og litteraturavisen BLA. Som forfatter har jeg skrevet fire bøker. Bokanmelder i VG siden 2007.
Cappelen Damm fremskyndet utgivelsen av snakkis-romanen «Yesteryear» som på bare fem uker har solgt 250.000 i USA.Med denne pitchen er Caro Claire Burkes debutroman «Yesteryear» blitt vårens store snakkis: millionforskudd, voldsom hype og filmrettigheter solgt til Hollywood. Anne Hathaway skal visstnok både produsere og spille hovedrollen.
Er jeg skeptisk? Overhodet ikke.
Mens vi i Norge diskuterer barnehagestart og sekstimersdag, har tradwife-fenomenet gått fra nisjete nettkultur til full kulturkrig, særlig i USA.
Unge kvinner i forklær og pastellkjoler viser frem hjemmeliv i sosiale medier, ofte med en undertekst av kristen konservatisme og reaksjonær kjønnspolitikk.
Litteraturens svar er den trendy tradwife-sjangeren – en slags «Stepford Wives» for influencer-generasjonen – psykologiske thrillere med elementer av skrekk og satire.
Anmeldelse
«Yesteryear»
Forfatter: Caro Claire Burke
Sjanger: Roman
Oversetter: Johannes Refsdal
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 412
Pris: 399
Jeg-fortelleren i «Yesteryear», Natalie Heller Mills, er Harvard-studenten som ender som superinfluenser i sosiale medier. Sammen med mannen Caleb og en stadig voksende ungeflokk lever hun på ranchen Yesteryear i naturskjønne omgivelser i Idaho. Hun lager surdeigsbrød, selger forklær og gårdsromantisk stæsj med «Made in China»-lappen godt skjult – og selger samtidig følgerne en idé om et renere Amerika.
Natalie er «moren alle kvinner ville være som, kona alle menn ville komme hjem til. Det hang ikke helt på greip, litt som en nonne i en pornofilm (...)»
Så våkner Natalie i 1855, i en virkelighet som ligner den hun har romantisert og gjort til varemerke.
Caro Claire Burke er en amerikansk forfatter og programleder for podcasten Diabolical Lies. Yesteryear er debutromanen hennes. Foto: Riley HaakonHer er «tradisjonelle verdier» mindre tiltrekkende. Fortiden har hverken sponsorer eller barnepiker, men sult, hjemmefødsler, hardt arbeid og fysisk avstraffelse. Premisset kan ligne en gimmick, men får sin mørke, naturlige forklaring.
Det beste i «Yesteryear» er Natalies fortellerstemme: rasende, velsmurt og giftig.
Hun er et intelligent monster med utmerket språkøre. Burke er på sitt beste når hun lar Natalies frekke formuleringer avsløre hvor grotesk idyllen er. Natalie vet at «gravidhjerne» kan brukes som sosialt smøremiddel, og at publikum både elsker og hater: «Jeg var en hai, og de var fem millioner bitte små sugefisk.»
Romanen avslører hykleriet med bitende snert. Natalie selger et førmoderne liv, men er avhengig av moderne teknologi, ansatte, logistikk og kapital. Hun preker selvforsyning og autentisitet, men driver «big business» og gjør barna til rekvisitter.
Burke har et godt blikk for myk makt: fromme smil, estetikk og gudsfrykt – og en iskald evne til å få andre til å spille rollene sine.
En av romanens sterkeste tråder er forholdet mellom Natalie og datteren Clementine. Når hun spør hva «tradwife» betyr, skjønner leseren at hun ikke bare er en brikke i morens prosjekt, men et mulig vitne. «Slutt å filme meg», sier datteren. Barnets protest får Yesteryear-maskineriet til å knake i sammenføyningene.
Koblingen mellom privat fantasi og politikk ulmer i bakgrunnen. Forfatteren er blitt kritisert for å feige ut i kritikken av MAGA-bevegelsen. Det er jeg ikke enig i. Natalies familieidyll blir råstoff for den steinrike svigerfarens presidentkampanje. Romanens «fordums dager» ligger tett på Trumps «Make America Great Again».
Ikke alt er like elegant. Burke understreker tidvis poengene for hardt, og romanen er litt for lang. Natalie er fascinerende, men også et klaustrofobisk selskap i lengden.
Bak det hjemmelagde brødet og det fromme smilet ligger en roman som vet at nostalgi ofte er maktbegjær i forkledning.
English (US)