Topplederen som ville dø

Chris Hovde er alene i leiligheten. Testamentet er skrevet og lagt under puten til kjæresten.

Chris vil egentlig ikke dø, men han er utslitt, utbrent og tom. Desperat. Tom etter å ha mistet jobben som har definert ham, full av sorg etter morens død – og fullstendig overveldet av et hode som aldri vil være stille.

I forkant har han lett etter måter å dø på. Han har lest, sammenlignet, luket bort det som virker usikkert eller smertefullt og forsøkt å finne en «rask og trygg» løsning. Nå handler kroppen som på autopilot, hodet er langt borte.

Men så skjer bruddet, Chris stopper forsøket.

– Det var som om kroppen sa: «Nei!». Ikke fordi ting var blitt bedre, men fordi det fortsatt fantes et snev av håp.

Utad så livet hans perfekt ut, men på innsiden kjempet Chris Hovde en desperat kamp mot et indre kaos.

Etter at han opplevde at systemet ikke ga ham den hjelpen han trengte, gjorde forsøk på å ta sitt liv – tre ganger på samme kveld.

Først i sommer fikk Chris ADHD-diagnosen som forklarer mye av årene med indre kaos.

Nå forteller han om sitt møte med psykiatrien – der han mener at mange mennesker i krise faller rett gjennom.

– Mørket som har kommet, påvirker plantene, uten tvil. Du ser hvordan de strekker seg mot lyset, sier Chris og lar fingertuppene gli over et blad.

Han sitter rakrygget på en barstol hjemme på Tøyen i Oslo. «Jungelen», eller «hytta i byen», som han kaller leiligheten, er farget grønn av planter. Det manglende sollyset er erstattet med 20 dagslyspærer som holder plantene belyst gjennom vinteren. I leiligheten er det én sofa, én seng og ett bord.

Sykkelen har han hengt på veggen.

– Når hjemmet er ryddig, får hodet ro. Leiligheten er gjort enkel og automatisk. Hevede kontakter og vasker, planter med lys og vanning, hundeskål som fylles selv og det meste er stemmestyrt. Det kan se bekymringsløst ut, forteller Chris.

– Mange beskriver livet som omtrent halvparten bra og halvparten tungt. For meg har livet vært 5 prosent bra. De resterende 95 har vært et tøft mørke.

VG har fått innsyn i dokumentasjon fra behandlende helsepersonell som bekrefter både ADHD-diagnosen og de journalførte selvmordsforsøkene som omtales i dette intervjuet.

Da Chris var liten, var det ikke ro i kroppen til å finne ut hvem han var. Han følte ikke at han passet inn.

– Jeg var i konstant beredskap, forteller han.

I begynnelsen av 20-årene får Chris sin første store lederrolle i Ikea, arbeidsplassen han har hatt siden han var 16.

Resultatene kommer raskt, sykefraværet i avdelingen hans halveres, og Chris blir nominert som «ledertalent» av AssessitAssessitOrganisasjons- og lederutviklingsfirma. og E24.

Etter 13 år i jobben endrer plutselig alt seg.

En ny leder kommer inn, kjemien oppleves som dårlig, og samarbeidet låser seg. Til slutt blir partene enige om at Chris skal slutte.

– Jeg begynte å tenke at det måtte være meg det var noe galt med – og gikk i kjelleren.

Han sluttet i Ikea i 2015. I dag ser han på situasjonen mer som et verdivalg enn et nederlag.

– Jeg kunne valgt den enkle veien og gjort som de ønsket. Men vi var grunnleggende uenige om hvordan du leder mennesker.

Chris Hovdes historie fra Ikea omtales senere i Anita Sundbys bok «Det ledere ikke snakker om».

Pressesjef Stine Odland i Ikea Norge bekrefter at Chris tidligere var avdelingsleder for kassene og kundeområdene hos Ikea Slependen. Hun svarer følgende til hans opplevelser i bedriften:

– Vi ønsker ikke å kommentere enkeltsaker, men understreker at det som regel finnes flere sider av en sak, og at Ikea legger stor vekt på en ryddig, profesjonell og verdibasert tilnærming i alle prosesser.

Stine Odland

Ikea Norge

Odland mener at selskapet har en sterk lederkultur og etablerte rutiner for konflikthåndtering og oppfølging av medarbeidere og ledere.

På vegne av Ikea uttrykker hun at det er leit dersom Chris opplevde situasjonen som vanskelig, og at det viktigste for Ikea er at medarbeidere og ledere opplever bedriften som et trygt, godt og inkluderende arbeidssted.

Da diagnosen ADHD senere skal bli et tema i livet hans, forstår Chris mer av sitt eget mønster.

– I etterkant ser jeg det: I utrygge situasjoner og under høyt press kollapset jeg, selv om resultatene var gode.

Diagnosen skal komme nesten ti år etter at han sluttet i Ikea, da Chris nærmer seg 39 år.

For ham blir det et aha-øyeblikk.

– Barndomslekene gir mening nå. Nå forstår jeg hvorfor intensiteten i puterommet alltid bikket over til hyperaktivitet. Å ha ADHD føles for meg som å ha gassen til en Ferrari med bremsen til en manuell sykkel, sier han.

Som voksen har mønsteret gjentatt seg.

Med ADHD søker hjernen dopamindopaminDopamin er en viktig nevrotransmitter (et signalstoff i hjernen) som spiller en sentral rolle i mange kroppslige og mentale funksjoner. Det er ofte forbundet med nytelse og belønning. , og utrygghet eller høyt press kan gi et kort løft, opplever Chris. Da er det lett å fortsette i samme spor, selv om det ikke er bra på sikt.

– Det blir lett at du repeterer det du kjenner, selv når det er dårlig for deg.

I ett år etter Ikea-oppsigelsen har Chris en annen jobb, før han i 2016 får stillingen Leadership & Culture Lead i Telia-konsernet.

Her utvikler han kultur og tilhørighet for rundt 20.000 ansatte i seks land og leder satsingen på lederutvikling for 2400 ledere.

– Jeg trivdes utrolig godt i Telia, forteller han i dag.

Men i desember i fjor blir Chris en del av en større nedbemanning i konsernet.

– Det føltes fryktelig rart å slutte i Telia. Jeg hadde viet så mye av meg selv til å bygge kultur der. Og så var det bare over.

Kort tid etter møter han kjæresten Daniel. Forholdet opplever Chris som en slags avrusning fra høyt tempo og konstant beredskap.

– Det trygge gir ikke noe kick for meg med ADHD. Jeg må tvinge meg til å bli vant til å ha det godt i en nær relasjon, sier han.

Foto: Privat

Men selv om kjæresten Daniel beskrives som et lyspunkt i livet etter at Chris sluttet i Telia, skjer det så mye annet.

I desember for ett år siden dør også moren hans. Kroppen til Chris sier stopp.

Sorgen etter morens bortgang er stor.

Etter juleferien drar han og kjæresten på spa for å prøve å finne ro. På vei hjem blir Chris akutt dårlig.

– Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg hadde vært rolig, hatt det fint. Og så bare … krasj!

Den neste måneden går han på rent adrenalin. Tolvtimersdager, møter, presentasjoner, taxiturer fra intervju til intervju. Fire sterke jobbtilbud ligger på bordet. Chris vil si ja, men kroppen og hodet sier nei.

– Jeg hadde ikke energi til å starte på nytt. Jeg sov hele dagen lang, skjøv prosessene foran meg, sa nei til et tilbud etter det andre. Da det fjerde tilbudet røk, kollapset jeg. Fysisk og psykisk. Jeg bare falt sammen i gangen hjemme og var totalt utbrent.

Han får tre henvisninger, én fra jobbpsykologen i Telia, én fra bedriftslegen og én fra fastlegen. Den tredje gir til slutt akuttime hos DPSDPSDistriktspsykiatrisk senter er en organisatorisk enhet innen de norske spesialisthelsetjenestene for psykisk helsevern for voksne over 18 år. .

– Og der slår forvarselet til. Psykisk blir behandlet somatisksomatiskSomatisk betyr «kroppslig» eller «som har med kroppen å gjøre». Det kan referere til fysiske symptomer, som smerter, og motsatte seg psykiske symptomer. Begrepet brukes også innen medisinen for å skille mellom fysiske sykdommer (somatikk) og psykiske sykdommer (psykiatri). . Skjemaer og medisiner, hevder Chris.

Han ser ned.

– Jeg ble dyttet i medisiner og sendt hjem i håp om effekt.

Henvisningen er for depresjon, og dermed er det også depresjon DPS behandler. Samtidig blir tidshorisonten for når medisinen skal virke, dyttet fremover, ifølge Chris.

– Først sa de to uker. Så tre. Så fire, fem, seks. Da de begynte å snakke om åtte, sa jeg stopp.

Ifølge Chris får han et nytt preparat, og samme dag kjenner han en liten lettelse.

– Jeg var fortsatt helt grøt, men jeg fikk litt mer energi.

Ifølge Chris lover DPS å vurdere ADHD-utredning når han «kommer i form». Men da han opplever at han gjør det, får han avslag.

– De sa jeg hadde vært for velfungerende. Hvis jeg ville utredes, måtte jeg henvises på nytt. Jeg skulle altså være ufør og helt tung i hodet mens jeg ventet på en kanskje-utredning jeg ikke fikk.

VG har sett dokumentasjonen på diagnosen til Chris, slik den er bekreftet av hans psykiater.

– Stakkars Daniel, sier Chris i dag.

– Han trente, lagde mat og holdt hverdagen i gang. Jeg vet ikke hvordan han orket.

Etter Chris’ kollaps for ett år siden, er de to sammen nesten hele tiden.

Men den ene dagen Daniel er borte i tre timer, er alt planlagt: Chris prøver å ende livet sitt.

Han gjør tre forsøk, før kroppen stopper ham.

Da Daniel kommer hjem, finner han Chris sovende i sengen. Han sniker seg inn for å ikke vekke ham og legger seg til å sove, uvitende om hva som nettopp har skjedd. Chris forteller ingenting, for han ønsker ikke å legge enda mer frykt og byrde på Daniels skuldre.

Noen dager senere kommer hva som faktisk har skjedd, opp i en felles samtale de har med en venninne. Daniel tar det tungt.

For Chris blir dette vendepunktet, øyeblikket som gjør det umulig å fortsette uten hjelp.

– Jeg ville jo leve livet mitt med mannen i mitt liv. Endelig hadde jeg funnet en trygg relasjon,
men hodet var slitent, smertene var konstante, og jeg opplevde at ingen ville hjelpe. Den kvelden forsto jeg hvor nær kanten jeg var, og at jeg ikke kunne ha én dag til uten hjelp.

I vår har Chris gjennomgått halvannen uke i privat psykiatri. Det har snudd alt, opplever han.

Her fikk han full utredning, flere samtaler – og riktig medisin, ifølge Chris.

Nå har han valgt å ta steget ut i sin egen virksomhet.

– Jeg har aldri følt meg bedre. All slitenhet, alt vondt i hodet, det er bare borte. Det er som om noen har ryddet i hjernen.

For første gang på mange år klarer han nå å lese en bok fra start til slutt.

– Jeg har vært en «dum vanlig person» hele livet, men nå føler jeg meg veldig smart. Forskjellen er ikke at jeg er blitt «et nytt menneske». Jeg har bare fått veiledning og verktøy.

Nå kjenner Chris stillheten sterkere, forteller han, men også hvor krevende den er å holde fast ved.

Han har tidligere reist til India for å gjennomføre VipassanaVipassanaVipassana er en eldgammel buddhistisk meditasjonsteknikk som fokuserer på selviakttakelse for å oppnå dyp fred og harmoni. Teknikken innebærer å observere pusten og kroppslige sensasjoner for å skape avstand til tanker og følelser, noe som gradvis skal føre til en roligere og mer avslappet tilstand. – ti dager i total stillhet.

– Jeg satt midt ute i ørska, sammen med bare indere. Ingen snakking, ingen øyekontakt, bare stillhet. Det var helt magisk.

I dag gir medisinene ham den samme effekten, bare hele tiden.

Han beskriver kjerneverdiene sine som «regenerativitetregenerativitetRegenerativitet er et bredt begrep som refererer til evnen til å fornye, gjenopprette eller revitalisere seg selv eller et system. Det brukes i mange ulike sammenhenger: Biologi, økologi, landbruk, økonomi og design., autentisitetautentisitetAutentisitet betyr ekthet, opprinnelighet og sannferdighet. Det refererer til noe som er ekte og ikke en kopi eller forfalskning, enten det gjelder et originalt kunstverk, et historisk byggverk eller en person som er tro mot seg selv og sine verdier. og likhet».

– ADHD gjør at jeg deler mye og har lite filter, men det er frigjørende. Jeg skulle ønske flere sa det de tenker, uten masker. Litt som A-lagetA-lagetDe 30 reporterne som i suksess-TV-serien stiller ufiltrerte spørsmål til kjente mennesker, er alle på spekterert eller lever med andre funksjonsvarianter. !

Chris snakker om livet med en blanding av realisme og letthet.

– Nå har jeg det bra, og jeg har tenkt å kjenne på lykken. Energien er tilbake. Jeg velger riktigere, setter grenser tidligere og er mer balansert.

Nå gjør Chris det som for ham gir flyt og mening. Han bygger sin egen virksomhet, holder foredrag om sine personlige erfaringer, spiller inn podkaster og gjester andres.

Skriverutinene er like systematiske som resten av livet hans: Klokken syv tirsdag og torsdag settes mobilen i flymodus, og fingrene begynner å løpe over tastaturet.

– Boken skal ut før neste sommer, det er målet. Den handler om livet som homofil leder med ADHD – og hva det har lært meg om å bygge fremtidens ledere, team og kulturer.

Boken kombinerer teori, personlige erfaringer og konkrete metoder som han selv har vært med på å utvikle, forteller Chris.

– For første gang, nå som hodet er klart, er jeg ikke stresset lenger.

I stuen på Tøyen sildrer dagslyset gjennom grønne blader. Det lukter kaffe og jord. Hunden Buddha ligger i sengen og snorker svakt.

Chris reiser seg, går bort til vinduet og ser utover stedet han endelig kaller hjemme. Han trekker pusten dypt.

– Jeg trodde jeg var ferdig og skulle dø. Men det var egentlig da alt begynte.

Livet hans er fortsatt fullt av systemer og struktur, stemmestyrte lys, automatiske planter og et hjem som reagerer på hver bevegelse.

Men inni ham er det blitt stille. Ikke tomt, bare rolig. Endelig.

Han smiler.

– Jeg pleide å tro at dopamin var drivstoffet mitt. Nå vet jeg at det er mening som er drivstoffet.