Hvis det skal ha troverdighet at Johann André Forfang og Marius Lindvik ikke visste noe om jukset, må de høyt og hardt på banen mot skiforbundet.
To ord er den største omdreiningen etter nok en dag med «hoppskandalen minutt for minutt» i alle kanaler.
«Alleged involvement».
Påstått involvering.
Dette er ordene til Det internasjonale skiforbundet (FIS), i redegjørelsen om hvorfor Johann André Forfang og Marius Lindvik nå er utestengt fra konkurranser mens granskingen av det norske hoppjukset pågår.
Dette hever temperaturen betraktelig i en allerede kokende katastrofe for hoppsporten.
Det helt sentrale spørsmålet er om det stemmer at hopperne som ble diskvalifisert, faktisk er så uvitende som det hevdes. Det kan vi ikke si noe sikkert om verken i den ene eller andre retningen, men det er unektelig interessant at FIS velger den ordlyden de gjør.
Foreløpig er det vanskelig å vurdere utøvernes troverdighet i saken, også fordi vi har hørt så lite fra dem selv. En pressemelding sendt ut i regi av Norges Skiforbund er temmelig spinkle greier. Dersom historien er slik at uvitende utøvere er sveket av sitt eget støtteapparat, er det jo utsatt for et etisk forræderi av dimensjoner.
Hva visste de?
Lindvik mistet en medalje, store summer er tapt, omdømmet er skadet. Da hadde det vært all grunn til forvente at de ikke bare er «knust», men eitrende forbannet på lederne som har gått bak ryggen på dem.
Hvis utøverne er blitt lurt, med så store konsekvenser, bør det bli dunket et søksmål i bordet mot Norges Skiforbund så fort som mulig. Hvis de i en slik situasjon forblir lojale og lar være å foreta seg noe overfor forbundet, svekker det sannsynligheten for at det er riktig at de ikke har ant noe som helst.
Klokere blir vi først når vi får høre direkte fra de to hopperne, uten kommunikasjonsavdelingen til arbeidsgiveren som et skriftlig mellomledd. Når de nå uansett ikke kan bruke tiden til å hoppe på ski, burde Forfang og Lindvik knallhardt på banen for å underbygge sin egen uskyld. Om de er helt uskyldige. Det er den eneste måten å svare ut denne knipen på.
Et annet og litt underkommunisert poeng i denne saken, er at utstyret er utøvernes eget ansvar. Det betyr at Forfang og Lindvik ikke bare kan lene seg tilbake og bare la støtteapparatet ha sitt eget symesterskap, uten å ha en selvstendig kontroll på at hoppdressen er som den skal.
Her er det en åpenbar parallell til Therese Johaugs dopingsak.
Den gangen var utgangspunktet hennes at hun var uten skyld, og at hun bare hadde stolt på legen.
I pressemeldingen fra utøverne skriver de at «også vi utøvere har et ansvar for at dressen passer», men også at «vi har ikke hatt noen rutiner for å ettergå arbeidet støtteapparatet har gjort, f.eks. Når det gjelder søm».
Dette er egentlig ganske utrolig, gitt at dette er innad i det samme forbundet som tidligere har fått merke hvor galt det kan gå når utøvernes eget ansvar ikke tas alvorlig nok.
Det er også logisk å undres over om utøverne ikke fysisk merker en forskjell når en hoppdress plutselig har fått sydd inn et mindre elastisk materiale.
På toppen av dette kom det denne onsdagen en omdreining som gjør det grunn til å stille enda flere spørsmål om hva som har vært kjent av hvor mange i et lite miljø.
Ved at Anders Jacobsen, Johan Remen Evensen og Daniel André Tande erkjenner juks og peker på hvordan det skal ha vært utbredt alle mulige steder, vides hele problemstillingen ut. Hoppsjef Jan-Erik Aalbu er klar på at det ikke er noen kommunikasjonsstrategi fra forbundets side å flytte fokus, men uansett setter dette utspillet saken i en enda større kontekst.
Her har vi altså tidligere norske utøvere som innrømmer fusk. Vi vet at støtteapparatet har jukset.
Dessuten er det relevant at Daniel André Tande la opp som skihopper så sent som i fjor. Det vil si at han har vært en del av det samme miljøet som de to hopperne som ble diskvalifisert. Tande sier nå til NRK at «det er noe absolutt alle gjør».
Det FIS-granskerne nå må finne ut av, er om det virkelig kan stemme at Lindvik og Forfang har vært helt uten kunnskap. Det kan ikke utelukkes, men for egen del bør hopperne komme på banen for å sannsynliggjøre det.
Slik saken utvikler seg nå, mens Forfang og Lindvik forblir tause, fremstår det rarere og rarere at tre personer i støtteapparat brått skal ha funnet på at Norge skulle jukse for aller første gang i et verdensmesterskap på hjemmebane. I siste konkurranse og etter mye suksess i dagene før.
Forstå det den som kan.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.