«Titteliten» jobbet som trener til hun fylte 100 år: – Svært uvanlig

– Jeg har alltid blitt kalt Titteliten. Jeg har vært dommer rundt i Europa, og da ble jeg kalt Madame Titteliten.

En liten, men stødig kvinne på 100 år sitter med en stabel av fotoalbum fra et langt liv rundt seg.

Hun peker, forklarer og mimrer.

I huset hennes på Østensjø i Oslo henger diplomer, gullmedaljer og bilder fra en lang karriere som turner, instruktør, koreograf og dommer.

Hun ble egentlig døpt Tordis Helga Lillian Heen da hun ble født i 1925.

Mye har forandret seg siden den gang.

Men kallenavnet hun fikk som liten av en av søstrene sine, er stadig det samme.

– Jeg var krigsungdom

Titteliten har alltid elsket å være aktiv.

Hun begynte først å danse ballett som liten jente.

Turn begynte hun så smått med da hun var 8–9 år.

Som tenåring satset hun på håndballen.

– Jeg ble tatt ut for å spille på landslaget, forteller hun.

Men så kom krigen.

– Jeg var jo krigsungdom. Det var ingen kamper, så jeg fikk aldri spilt.

– Og da tenkte jeg: Nå begynner jeg med turn istedenfor!

Årene med krig var mørke, tunge og angstfylte.

Men Titteliten fant trøst og glede i å bevege seg.

– Vi måtte bruke kroppene våre for å ha det litt moro og gøy. Og det klarte vi jo med spark, sykkel, beina og slike ting, sier hun.

– Det må ungdom tenke på nå også. At kroppen, den er til for å brukes.

Og å bruke kroppen, det gjør Titteliten stadig.

Hun ga seg først som instruktør for turngruppen Nostalgia før nyttår.

Flere av damene i gruppa har hun trent siden de var 8 år gamle.

De deltar fortsatt på internasjonale turnstevner.

– Nå er noen av dem godt over 80. Noen av disse jentene mine, som jeg kaller dem, er nesten som døtre for meg.

Titteliten stikker fortsatt innom hver uke for å hilse på når de trener, et lite steinkast unna der hun bor.

Hun er som en slags reservemamma, bekrefter damene.

– Hun har betydd mye for oss, sier Turid Wieden.

Hun så Titteliten for første gang i 1958, da hun ble norgesmester.

– Jeg var for liten til å delta selv. Men etter det ble hun trener i Bjart, og jeg har fulgt med henne siden.

Titteliten med Nostalgia (øverst) og medlem Turid Wieden.

Foto: Bård Nafstad

Etter å ha startet som individuelle turnere, har troppen holdt sammen i 68 år.

– Jeg tror nok ikke jeg hadde fortsatt å turne så mye uten Nostalgia. Vi slår hjul og står på hender og sånne ting, sier Turid og smiler.

– Det gjør jo vanligvis ikke 80-åringer.

– Jeg har vært heldig

Så hva er Tittelitens hemmelighet? Hva er ungdomskilden?

Det er hverken å telle kalorier, å holde et strengt treningsregime eller å aldri spise eller drikke noe usunt.

Det er Gud, svarer hun.

– Vi skapt forskjellige, alle mennesker. Jeg tror vi har forskjellige oppgaver her i livet. Og da har jeg vært så heldig å få lov til å være frisk. Det bruker jeg til å kanskje hjelpe noen.

Det er en gave hun har fått, tror 100-åringen.

I tillegg vokste hun opp i et godt hjem, forteller hun.

– Jeg spiste sikkert fornuftig mat i mitt barndomshjem. Og jeg vokste opp i et hjem der vi var veldig glade, med to søstre.

Et konkret tips har Titteliten også – i tillegg til å bruke kroppen i hverdagen:

Fastlege Kaveh Rashidi sier at de fleste mister fysisk kapasitet og arbeidsevne langt tidligere i livet enn Titteliten.

– At noen er mentalt skarp og fysisk funksjonell i 100-årsalderen, ligger langt ute i ytterkanten av normal aldring.

Titteliten illustrerer noe man tydelig ser innen aldringsforskningen:

– Aktivitet, formål og sosial deltakelse ser ut til å være minst like viktig som kosthold og gener. Kroppen eldes raskere når vi slutter å bruke den, både fysisk, sosialt og psykologisk.

At Titteliten tror på Gud, kan også ha bidratt til å gi henne et lengre liv.

– Studier viser ofte at religiøse mennesker lever noe lenger i snitt, men mye av effekten forklares av livsstil og sosiale forhold, sier Rashidi.

– Mindre rusbruk, sterkere fellesskap, mer støtte og struktur i livet. Tro i seg selv er vanskelig å skille fra disse faktorene.

– Har viet livet sitt til andre

Selv om Titteliten fortsatt er frisk og rask, kjenner hun på kroppen at hun har blitt eldre.

Heldigvis bor hun ikke alene i det store huset på Østensjø.

En av de to sønnene hennes, Øistein Hagfors (77), flyttet hjem igjen for et par år siden.

Han syns det er stas at NRK kommer på besøk. Og veldig fortjent:

– Hun har virkelig viet livet sitt til andre mennesker. Og til livsglede og bevegelighet.

Titteliten sammen med sønnen.

Foto: Nadir Alam / NRK

I høst gikk mannen hennes Johan bort.

Derfor er det ekstra fint å ha sønnen i huset.

– Han er med oss hver dag. Vi har Johan i vårt hjerte, sier Titteliten og ser bort på sønnen.

Hun lever ikke kun med savnet etter mannen sin.

Hverken søstrene hennes, eller venninnene fra barndommen lever lenger.

Etter et langt liv, har Titteliten noen råd til de som er unge i dag? Litt livsvisdom å dele?

– Av og til så synes jeg at de står for mye på disse rullebrettene sine. Istedenfor å gå eller løpe, sier hun.

– Hvis man venner seg til å bruke kroppen, så blir det et must at man gjør det når man er eldre også. Man kan ikke bare sitte og trykke på knapper.