Tidligere diplomat om UD: – En taushetskultur

– Å se kontakten som har pågått mellom enkeltpersoner på høyt nivå og Epstein tror jeg er sjokkerende for alle i UD. Men akkurat det med Terje Rød-Larsens lønn, støtten til IPI og hvor lemfeldig allting var, det er kjent stoff. Det var ikke overraskende.

Johan Kristian Meyer gikk nylig av med pensjon, etter 37 år i utenrikstjenesten. Omtrent halvparten av tiden har han vært utstasjonert blant annet i Afghanistan, Mali og Sudan.

Fra 2006 til 2015 var han i FN-avdelingen, i seksjonen for humanitære spørsmål. Det var den samme avdelingen som delte ut penger til Terje Rød-Larsens tankesmie IPI.

Foto: Gisle Oddstad / VG

De pengene kontrollerte ikke UD hvordan IPI brukte. De brøt reglene for saksbehandling, og tok ikke habilitetsspørsmål på alvor, konkluderte Riksrevisjonen med i 2020.

– Selv da var det ingen stor overraskelse at det ikke var helt orden i papirene. For det skjer ofte, dessverre, sier Meyer.

For selv om han har stor tro på at bistand kan gjøre en positiv forskjell i verden, mener han Norges forvaltning av skattebetalernes penger til bistand har store svakheter.

– Klippekort på bistandspenger

Hvert år gir Norge én prosent av BNPBNPBruttonasjonalprodukt (BNP) er den totale markedsverdien av alle varer og tjenester produsert i et land i løpet av et år, minus vareforbruket i produksjonen til bistand. I statsbudsjettet for i fjor, var det satt av hele 52,9 milliarder kroner.

– Bistandsbudsjettet øker hvert år, i takt med BNP. Samtidig har antall personer som jobber med dette holdt seg stabilt i lang tid. Man må få pengene ut, og det er det vi måles på. Det er også politisk bestemt at man ikke kan overføre penger fra et år til et annet, sier Meyer.

Ifølge den erfarne diplomaten merker man dette mot slutten av et år: i november og desember sier han fokuset ofte er stort på å få brukt opp pengene.

– Jeg sier ikke at de som gjør den jobben gjør noe kritikkverdig, men deres jobb er å gå i null. Da må vi passe på å få pengene ut.

Utenriksdepartementet Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Det gjør også at det er lettere å gi penger til folk som allerede er «inne» fordi de har fått penger før, sier han – i stedet for å gå igjennom ekstra jobb med en ny bistandsmottager.

– Når man er inne, så er det litt sånn at noen organisasjoner har klippekort på norske bistandspenger. Suksesskriteriet for den enkelte er at pengene skal ut – da er det veldig press på den enkeltansatte på det.

Ifølge Riksrevisjonens kontroll av IPI-midlene, fortsatte UD å gi penger i mange år uten å følge opp eller kontrollere hva pengene ble brukt på.

– Sånn sett er IPI-tildelingene ganske typisk for måten dette skjer på, mener Meyer.

VG har forelagt kritikken for Utenriksdepartementet.

– Utenriksdepartementet tildeler midler innenfor rammene Stortinget har bestemt, og i tråd med lovene og reglene som gjelder for offentlige tilskudd. Departementet har egne regler for de ulike støtteordningene. Vi jobber kontinuerlig med å forbedre og styrke systemene og retningslinjene for tilskuddsforvaltningen, skriver pressetalsperson Mariken Bruusgaard Harbitz i en e-post.

Harbitz viser til regjeringens retningslinjer for økonomiske misligheter og at UD jevnlig publiserer oversikter over økonomiske mislighetssaker.

– Regjeringen er opptatt av å sikre full åpenhet om alle spørsmål som stilles i forbindelse med Epstein-saken, og mener det er riktig med en stortingsoppnevnt granskingskommisjon. Det sikrer en uavhengig gjennomgang av spørsmål knyttet til denne saken.

– Terskelen er høy for å varsle

Samtidig som det er et press på å få pengene ut, er det ifølge Meyer ikke like stort press på å følge opp at pengene faktisk brukes på en måte som gir resultater.

– Vi får nesten aldri rapporter om at det er mislighold, og det er litt sånn alarmklokke hos meg, når man vet litt om hvilke land som mottar disse pengene. Misligholdte midler, som UD krever tilbakeført, tilsvarer ikke engang en promille av bistandsbudsjettet.

Han mener det er fordi UD har for lite fokus på å følge pengene.

– Hvis du først skal begynne å grave i sånne ting er det veldig krevende. Hverken de som mottar pengene eller UD er veldig interesserte i, for å si det rett ut, at vi skal bruke for mye av vår tid og krefter til å følge pengene.

Gjør man det, kan det bli merarbeid for kolleger, og skape trøbbel for samarbeidspartnere sier han.

– Terskelen er veldig høy for å varsle, for det setter i gang masse arbeid.

Foto: Gisle Oddstad / VG

Derfor mener han også flere kvier seg for å si ifra hvis de mener noe ikke fungerer, fordi de ikke vil være vanskelige.

– Min erfaring tilsier at enhver som tenker på sin egen karriere ikke vil stikke hodet frem. Det er et problem for UD, men det er også et problem fordi folk flest i offentligheten ikke forstår hvordan UD opererer – det er litt som en svart boks, som utenforstående ikke helt forstår.

Taushetskultur

UD er en unik arbeidsplass på mange måter, påpeker Meyer:

Mange av de som jobber i UD, jobber der hele livet. Jobben innebærer også at man flytter på seg og tar med familien. I tillegg er de som sitter i HR og rekruttering diplomatkolleger, som også jobber i systemet.

– Den man har som underordnet, kan være sjef i morgen.

Det gjør noe med kulturen i UD, mener han:

– Det problematiske er at for å få de fete stillingene både ute og hjemme så må man være veldig, veldig lojal, og man må gå i takt. Det er så enkelt. Det er ikke karrierefremmende hvis man sier noe som kan tegne et kritisk bilde av UD. Det blir sett på som illojalt.

Meyer sier de aller fleste UD-ansatte gjør sitt beste for å gjøre en god jobb, men at de også er avhengige av å gjøre et godt inntrykk.

– Det er et system som ikke oppmuntrer til å være vanskelig, for å si det sånn. Og hvis du skal si «stopp, burde vi ikke bruke litt mer tid og krefter på å følge pengene her eller sjekke om dette prosjektet faktisk har fått resultater», så er ikke det så populært. Alle kjenner alle, og hvis noen har sagt noe dumt, vil det være en person som man antageligvis ikke vil forfremme.

– Vil du kalle det en ukultur i UD?

– Jeg vil si det er flere problemer med kulturen i UD, blant annet en taushetskultur utad, og en misforstått lojalitetskultur innad. Og når det gjelder bistand, er det en manglende interesse. UD har blitt mer og mer et politisk sekretariat og fortrengt andre oppgaver, blant annet bistanden.

– Venstrehåndsarbeid

Meyer sier det har blitt tettere skott mellom UD og NoradNoradFagetaten som forvalter hoveddelen av den norske bistanden til utviklingsland. Samtidig sier han at det UD-ansatte gjør som gjelder bistandsprosjekter, får mindre fokus og status.

– Bistand har blitt litt venstrehåndsarbeidet.

Dette merker man blant annet ute på ambassadene, ifølge Meyer:

– Når vi har regelmessige møter i ambassadene cirka en gang i uken, hender det at Norad-representanten er der og slipper til i de siste fem minuttene kanskje. Det er så useriøst i forhold til pengebruken. Noen må passe bedre på pengene våre, synes jeg. Jeg har sagt det lenge, men det har ikke vært så lett å få gehør for det.