Terningene ruller, mens bombene faller

Hallgeir Vågenes / VG

Vår tause likegyldighet drukner i stillheten, skriver Jarl Goli.

• VG Debatt

Onsdag 20. august kl. 14:30

Vi kaster terninger over partilederdebatter som om politikk var et spill, mens bomber faller over Ukraina og barn aldri kommer hjem. Tidens ekko spør oss ikke bare hva lederne gjør, men hva vi selv bruker tiden vår til

Vi liker å tro at vi ser klart.

At vi forstår debattene, overskriftene, de store ordene som kastes rundt i vår tid. Men ofte er vi bare tilskuere i et sirkus vi selv betaler billetten til. En «boksekamp» uten knockout til tidens putekrig.

I går kveld kastet vi terninger over en TV-debatt. Hvem vant? Hvem tapte? Seks til Erna i VG, fire til Støre.

Og vi da. I hylekoret. Hvilke terningkast og antall likes får vi?

Slik veier vi politikk – som om styring av et land var en lek med poeng, mens krigen banker på døra til vår egen virkelighet.

Europa står på randen av sitt sammenbrudd. Hva diagnosen og den rette medisinen er, vet ingen. Norske medier gir folk det folk vil ha. The show must be good.

Samtidig falt bomber over Ukraina i natt.

Smerten til 19.000 barn som ikke kom hjem, henger tyngre i luften enn alle replikkene i en norsk valgkamp. Beklager. Jeg legger meg fullstendig flat.

Jeg vet. Jeg burde holde kjeft. Kamp mellom samvittighet og min egen dårskap er ikke lett. Ha meg tilgitt.

Brevet Melania Trump sendte til Putin fikk sitt svar i natt. Europa og fredens ledere fikk også svar. Familier til alle drepte. Er den amerikanske presidenten en klovn, hva er Putin?

Og vi?

Tar vi selvkritikk, vi alle talespradere? Eller lar vi oss fange av tidens retorikk, der spinndoktorene skriver manus og kynismen spiller om makten på scenen?

Vi ler av parodiene - Kristian Valen som Erling Haaland når millioner - i hele verden på sosiale medier, mens de uparodiske skrikene fra barn ellers i kriger, ikke bare i Ukraina og på Gaza.

Vi bærer alle vårt ansvar, for vår tause likegyldighet drukner i stillheten.

Det er lett å riste på hodet av politikerne. Vanskeligere er det å innrømme at vi selv er en del av forestillingen.

At vi lar oss blende, underholde, distrahere. Tro det meste er sant som serveres oss i mediene og på sosiale kanaler.

Så hvor finner vi svarene?

Ikke i applausen etter en debatt. Ikke i terningkastet fra en kommentator. Men i stillheten som venter oss når larmen har lagt seg.

Som svanen i sin morgenbønn, stille og urokkelig, finnes det et håp om klarhet – hvis vi våger å se, og våger å tie.

I tidens ekko, der vi roper og tusener drepes av våpen vi selv produserer, er ikke lenger helvete et fjernt sted fra hytteveggen vår til Gaza - men i dypet av oss selv.

Tar politikere selvkritikk og ikke legger skylden på mediene fordi de fikk dårlige terningkast, er det kanskje håp?