Taushet som våpen

SAMTALE: Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) og nestleder Tonje Brenna i samtale på et tidligere arrangement. Foto: Terje Pedersen / NTB

Er det bedre å ta over et falleferdig hus enn en branntomt?

Dette er en kommentar

Det aller mest dramatiske hadde vært om Tonje Brenna ikke sa noe.

Hvis hun forholdt seg taus, ville det vært klar mistillit til Jonas Gahr Støre.

I politikken er manglende støtte et nesten like sterkt signal som åpen motstand. Derfor slår det så hardt når ingen i LO-ledelsen tar ordet for å forsvare en svært hardt presset statsminister.

Folkene i LO er ikke politiske idioter. De vet hva de gjør.

Historisk sett er ikke Arbeiderpartiet bare et parti, det er arbeiderbevegelsens politiske arm og i tospann med LO. De tre mektigste LO-lederne sitter i Aps sentralstyre, LO-lederen er tradisjonelt også leder i partiets valgkomité.

Ingen tviler på at LO har makt til å avsette partilederen om de vil.

Eller de kunne bidratt til å dempe spekulasjonene. I stedet følger de rådet fra rapperen Kamelen: si ingenting.

Da Tonje Brenna kom ut i vandrehallen på Stortinget i dag, kunne hun gjøre en av tre ting.

• Hun kunne heist opprørsfanen og sagt at dersom partiet vil, stiller hun seg til disposisjon.
• Men det vanlige i politikken er ikke frontalangrep med drønnende kanoner, men en liten, velplassert dolk i ryggen. Gjerne skjult med vage formuleringer som gjør at spekulasjonene fortsetter, som at «vi har en leder og det forholder jeg meg til, men det er landsmøtet som bestemmer ...».
• Eller Brenna kunne slamret igjen døren og gitt utvetydig støtte til Jonas Gahr Støre som partileder og statsminister.

Brenna var nærmest det siste, selv om de som tolker politiske uttalelser som teologer tolker Bibelen, nok vil merke seg formuleringen om at det «ikke er en aktuell problemstilling» å utfordre Støre. For det betyr vel at dersom Støre selv skulle trekke seg, kan det bli annerledes?

Men i bunn og grunn gjorde Brenna sitt for å kvele opprørsflammene.

Det kan være et godt valg også med tanke på fremtiden.

Med elendige meningsmålinger, er det ikke rart at panikken begynner å bre seg i Arbeiderpartiet. Samtidig stikker partiets problemer langt dypere enn bare Jonas Gahr Støre. Krisen har putret siden 2017 og ble bare midlertidig borte etter valgseieren i 2021.

Partiet greide aldri å ta føringen i den innenrikspolitiske debatten om økonomi og dyrtid. Samtidig er bakteppet at gamle folkepartier sliter over hele Europa.

Et paradoks for partier som taper oppslutning, er at de lekker til alle kanter samtidig. Så også med Ap: Venstrefløyen i SV og Rødt har styrket seg. Så tapte partiet velgere til Senterpartiet, så til Høyre etter valget. Den siste tiden har Frp begynt å forsyne seg.

Koalisjonen sprekker, men hvem skal man løpe etter?

Å gå etter alle samtidig, vil bare forsterke inntrykket av et parti uten retning.

Med fare for å høres ut som en PR-konsulent, så har partier som taper oppslutning over tid ofte noe felles: De har mistet den grunnleggende kjernen som holder laget samlet. Sitt purpose, som PR-nissene sier.

I flere år har Arbeiderpartiet fikset og malt på et hus som ser stadig mer vindskjevt ut. En ny partileder og statsminister kunne fortsatt med det frem til valget. Kanskje kunne det løftet partiet litt. Men sjansen er også stor for at en ny leder får ansvaret for et valgnederlag. Det er ingen god start.

Da er det tross alt bedre å overta en branntomt. Alle forstår krisen, alle innser at det må bygges nytt.

Etter en brann står ofte bare grunnmuren igjen. Det er et godt sted å starte.

Undertegnede har vært politiker i Høyre, men gikk ut av partiet da jeg startet i E24.