Tapte i retten: – Går ikke an å godta

4 months ago 26

Kortversjonen

Karen Rafteseth Dokken (78), Linda Risvik Gotaas og Mona tapte rettssaken mot staten, etter at Mona og Linda ble forbyttet på fødestuen. Nå anker de videre.
Tingretten mente forbyttingen av to nyfødte i 1965 ikke krenket menneskerettighetene.
Karen sier hun mister troen på rettsstaten. Hun tømmer sparekontoen i håp om å få en unnskyldning og oppreisning fra staten.
Kostnadene nærmer seg allerede én million og barnebarnet har startet en Spleis for å bidra.

Tingrettens avgjørelse var et slag i magen.

– Jeg føler meg som et null. Det er ikke rettsstaten Norge verdig, sier Karen Rafteseth Dokken.

I høst gikk rettssaken hvor Karen, hennes biologiske datter Linda Risvik Gotaas og datteren hun oppdro, Mona, saksøkte staten og Herøy kommune for brudd på retten til privat- og familieliv etter EMK artikkel 8.

Mona ønsker kun å omtales med fornavn.

De mener at forbyttingen av Linda og Mona på fødestuen i 1965, som har fratatt dem muligheten til å være sammen med sin biologiske familie, er et klart brudd på menneskerettighetene.

De tre mener saken blir verre av at myndighetene ble gjort oppmerksom på feilen på 80-tallet, men ikke ga beskjed.

Men Karen, Linda og Mona tapte saken mot Herøy kommune og staten.

Dette er «barnebyttesaken»

I februar 1965 ble Linda Risvik Gotaas og Mona født på Eggebønes sykehjem, i Herøy kommune. Da mødrene dro fra sykehjemmet, ble Linda og Mona med feil mor hjem.
I 1981, 16 år senere, skulle Linda sin familie flytte utenlands. Bodprøver viste at Linda ikke kunne være den biologiske datteren til sin mor. Moren fortalte det ikke til Linda da.
I 1983 tok moren til Linda kontakt med distriktslegen i Herøy kommune og Helsedirektoratet. Hun mistenkte at datteren var forbyttet, og ønsket å få vite hvem hennes biologiske datter var og hvordan det sto til med henne. Senere ba hun kun om å få vite hvordan det sto til med den biologiske datteren.
Det var seks jentebarn som ble født på Eggebønes sykehjem i perioden 9. februar til 21. februar samme året som Mona og Linda. I 1985 gjennomførte myndighetene undersøkelser i skjul, av de da 20 år gamle kvinnene. Her noterte de blant annet adresse, søskenlikhet i utseende og personlighet, samt sosiale og familiære forhold.
Basert på undersøkelsene, fant myndighetene ut at det trolig var Mona, som Linda hadde blitt byttet med.
I 1985 fikk moren til Linda et brev fra helsedirektoratet om at ingenting indikerte noe annet enn at alt sto bra til med de mulige døtrene. Da ble også saken avsluttet.
Først i 1989 fortalte moren til Linda at hun ikke var hennes biologiske datter. Linda forsto det slik at det ikke var mer å gjøre for å nøste opp i sin biologiske familie.
Over 30 år senere, i 2021 tok Mona en DNA-prøve gjennom tjenesten "My Heritage". Her kom hun i kontakt med en ukjent slektning, som brakte henne til Lindas familie. Hun fikk vite at Linda hadde blitt ombyttet som barn, og Mona mistenkte at det kunne være henne som Linda var byttet med. De utvekslet bilder, som viste slående likheter med den andre familien.
I 2023 fikk Mona bekreftet i Hordaland tingrett at Karen Rafteseth Dokken ikke var hennes biologiske mor, men derimot kvinnen som oppdro Linda Risvik Gotaas.
Høsten 2024 gikk rettssaken hvor Karen, Linda og Mona saksøkte både staten og Herøy kommune brudd på deres rett til privat- og familieliv etter EMK artikkel 8. De ønsket en unnskyldning og oppreising. Herøy kommune og staten mente begge at de ikke har ansvar for hverken forbyttingen eller håndteringen på 80-tallet.
Herøy kommune og staten vant rettssaken mot Karen, Linda og Mona. De tre private partene må også dekke sakskostnadene til Herøy kommune.
Alle tre anker. Lagmannsrettens behandling vil trolig ikke gå før etter sommeren.

– Jeg godtar ikke. Jeg kommer aldri til å godta. Derfor går jeg til sak igjen.

Nå forbereder 78-åringen seg nå på en ny runde mot staten i lagmannsretten.

– Jeg kan ikke si noe annet enn at det er forferdelig tungt, men jeg føler at jeg må.

Les også: Ble byttet om ved fødselen: – Katastrofale følger

– Nærmer oss en million

Å stå i en rettssak mot myndighetene er ikke bare en stor psykisk påkjenning. Karen har også tømt sparekontoen.

– Det er jo et mareritt hvis jeg skal sitte igjen med gjeld på mine gamle dager.

Kostnadene knyttet til rettssaken i tingretten ligger på omtrent 780.000 kroner, ifølge Janne. I tillegg måtte Karen, Linda og Mona dele sakskostnadene til Herøy kommune – for Karen utgjør dette i underkant av 120.000 kroner.

– Vi nærmer oss en million snart. Mor har brukt opp alle sparepengene sine og mer til. Når det kommer en ny rettssak nå, så koster ikke den noe mindre, sier Janne.

– Er det ikke urettferdig at jeg skal betale for Herøy kommune? skyter Karen inn.

Dersom de taper i lagmannsretten også, risikerer Karen å sitte igjen med langt høyere kostnader.

Karen har tidligere søkt om fri rettshjelp, men fått avslag, ifølge Janne. De har fortsatt én søknad om frirettshjelp under behandling hos Statsforvalteren.

– Trenger det

Nå har et av barnebarna opprettet en innsamling i håp om å få hjelp til å kunne håndtere saken.

Allerede har de samlet inn over 100.000 kroner i Spleisen. Bidragene kommer fra både kjente og ukjente, forteller Janne.

– Det er mange fremmede som har gitt. Noen har gitt mye anonymt også... Men vi trenger det jo, sier Janne.

– Det er så grovt at vi kan ikke la være å gjøre noe, men man burde ikke risikere alle sparepengene våre og sette oss i gjeld for rettferdighet, sier Janne.

De setter stor pris på støtten, både den økonomiske og støttemeldinger fra kjente og ukjente.

– Jeg føler jeg har hele bygda i ryggen, hele landet, sier Karen.

– Aldri trodd

Det er gått nær tre år siden Karen fikk vite om byttet som fant sted på Eggebønes fødestue. Lenge håpet de at kommunen og staten ville møte dem og finne en enighet, slik at de kunne slippe en rettssak.

– Jeg må bare si at jeg er veldig overrasket, jeg hadde aldri trodd at vi skulle havne i en sånn situasjon. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle bli møtt med en sånn arroganse, sier Janne.

Bildet av fødestuen er fra boken «Kvinner selv sto opp og strede».

Hun reagerer sterkt på at hverken kommunen eller staten har tatt kontakt med dem.

– Ingen tar ansvar og så må man betale for at noen skal ta ansvar. Det er jo ingen rettssikkerhet for oss.

– Det virker ikke som de bryr seg i det hele tatt. De bare kjører over oss som en bulldoser.

VG har fremlagt kritikken for kommunedirektør i Herøy kommuyne, Trond Arne Rossi Aglen. Han sier kommunen er kjent med at partene har valgt å anke saken, men at kommunen ikke ønsker å kommentere saken så lenge den behandles i rettsystemet.

Janne har også forsøkt å kontakte både helseminister Jan Christian Vestre og helse- og sosialkomiteen på Stortinget, forteller hun.

– Jeg har skrevet til helseministeren og han bare avviste oss, han ba departementet svare ut, sier Janne.

VG har sett Jannes brev til helseministeren.

– Hva skulle dere ønske staten gjorde?

– Gi en unnskyldning og en oppreisning til mamma og familien. Og dekket kostnadene vi har hatt med å finne ut av ting, det er det aller viktigste. Men ingenting. Sånn er det.

VG har spurt helseminister Jan Christian Vestre om hvorfor staten ikke ville møte Karen for å finne en minnelig løsning. Helse- og omsorgsdepartementet svarer at det ikke er riktig at en statsråd svarer i en sak som er til domstoltsbehandling.

- Dette er en alvorlig og krevende sak. Det er sterkt beklagelig at de to nyfødte jentene ble forbyttet på fødestua i 1965. Jeg har stor forståelse for at det å stå i saken er svært belastende, sier statssekretær Karl Kristian Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet.

Kart Kristian Bekeng (Ap)

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet

- Statens oppfatning har hele tiden vært at saken ikke egner seg for rettsmekling fordi avstanden i synet på de rettslige spørsmålene har vært for stor. Staten fikk i tingretten medhold for sine rettslige synspunkter, og saken skal nå behandles i lagmannsretten.

– Går på helsen løs

Det er fortsatt mange måneder før Karen på ny skal møte i retten. Saken vil trolig ikke gå før etter sommeren, tror advokaten hennes, Søvli Nyvoll Tangen.

– Kan du tenke deg, det er veldig krevende for mamma og skulle bruke alderdommen sin på noe sånt. I stedet for at vi kunne ryddet opp med en gang og blitt ferdig med det, sier Janne.

Hun forteller at hele saken har blitt en stor påkjenning for familien, og for Karen.

– Vi sover dårlig og grubler mye. Det er en stor risiko å gå til sak.

Karen er enig:

– Det går på helsen løs.

Uenige i dommen

– Oslo tingrett har feilaktig lagt til grunn at forbyttingen i 1965 ikke utgjør en krenkelse av EMK.

– Videre har tingretten feilaktig lagt til grunn at oppfølgningen av saken i 1983–1985 ikke utgjør en krenkelse av EMK artikkel 8, sier Karens advokat, Sølvi Nyvoll Tangen.

Hun mener dommen ikke kan bli stående.

– Vi har stor tro på å vinne frem i ankerunden.

Tangen sier de kun har valgt å anke saken ovenfor staten, ikke kommunen, men at de anker beslutningen om at Karen må dekke sakskostnadene til Herøy kommune.

Hun mener staten har det overordnede ansvaret for fødselsomsorgen, og en plikt til å sikre retten til familieliv etter EMK ratikkel 8.

– Da forbyttingen ble kjent for stat og kommune på 1980-tallet, ble krenkelsen av EMK artikkel 8 enda mer alvorlig fordi staten besluttet å holde dette hemmelig for Karen og de øvrige involverte.

Også Linda Risvik Gotaas anker dommen ovenfor staten, og at hun må betale sakskostnadene til Herøy kommune. Det opplyser advokaten hennes, Bjørn Rener-Larsen.

Kristine Arre Hånes, advokaten til Mona, forteller at de har valgt å anke hele dommen, både ovenfor staten og ovenfor Herøy kommune.

Read Entire Article