Tapere finner alltid en måte å vinne på

Jeg vet hvordan det føles å vokse opp sint, usett og uten noe å tape, skriver Yousef Hadaoui.

UNGDOMSKRIMINALITET: Når jeg ser bildene av ungdommer i håndjern i dag, tenker jeg: Det kunne vært meg, skriver Yousef Hadaoui. Foto: Odin Jæger / VG

Fredag 3. oktober kl. 18:47

KRONIKK: YOUSEF HADAOUI

komiker

Hver uke leser vi om ungdom som blir tatt med kniv, slåss i sentrum eller raner jevnaldrende for jakker og mobiler.

Politikere roper på strengere straffer, foreldrene får skylda, og politiet lover å patruljere mer.

Og jeg tenker: Det kunne vært meg.

Sist uke skjedde noe nytt og skremmende: eksplosjoner i Oslo, og politiet har innbrakt ungdommer, blant dem to 13-åringer, etter at håndgranater ble brukt.

Det er et nivå av brutalitet og en tilgjengelighet av våpen vi knapt så for noen år siden, og det peker mot en ny, farlig trend der svært unge blir brukt i alvorlige angrep.

Men selv om håndgranater føles som et nytt sjokk, har vi sett tegnene før.

UNGE REKRUTTER: Brutaliteten øker, og de har tilgang på farlige våpen, som i håndgranatepisoden på Bislett i september. Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

Rett før drapet på Benjamin Hermansen ble det plassert en bilbombe på en BMW i mitt nabolag på Bøler. En nynazist trodde bilen tilhørte en utlending fra «B-gjengen» – noe som ikke stemte.

Den bomben kom som et forvarsel. Når vi ser slike angrep i tettbygde strøk, tett på familier og barn, må alarmklokkene ringe.

Vi kan ikke vente på at det neste eskalerer til et nytt drap før vi tar grep.

For jeg kjenner meg igjen i de gutta. Ikke i handlingene – men i følelsene. Sinne. Frykten. Behovet for respekt.

Jeg vokste opp med nynazister på Bølerbrua som ropte «Sieg Heil». Vi var sinte på rasisme og politi. De var sinte på oss. Begge sider følte seg urettferdig behandlet av et samfunn som ikke så oss.

Og det endte med vold. For noen endte det med drap.

De fleste av gutta jeg vokste opp med hadde barndommer fulle av slag og ydmykelser. Når du blir slått som liten, lærer du at makt gir rett.

Du slutter å gråte. Du slutter å kjenne smerte. Og du mister evnen til å se andres smerte.

Da er det lett å dra opp kniven, sparke en som ligger nede eller raner en tilfeldig fyr på gata. Ikke fordi du er født ond, men fordi du har sluttet å kjenne.

Jeg vet at det føles trygt for politikere å snakke om strengere straffer. Men du løser ikke et sinneproblem med fengsel alene.

Tro meg – jeg har sett mange kompiser komme ut av soning med enda større muskler og enda mer hat.

Du kurerer ikke en brann med bensin.

Da jeg var 16, fikk jeg elleve kamper karantene etter å ha slått ned en motspiller. Jeg lærte at problemet ikke var selve slaget – men de sekundene før.

De sekundene da kroppen rister av adrenalin og alt du ser er rødt.

Det er det jeg savner i debatten nå. Ingen spør hva som skjer før kniven trekkes. Før ranet. Før slåsskampen. Det snakkes om straff, ikke om hva som driver ungdommene.

Hør Krimpodden om ungdomsvolden

Sannheten er at det ikke er så forskjellig fra da jeg var ung: Følelsen av å være utenfor. Av å ikke være sett. Av å være den som aldri får en sjanse.

Hvis vi virkelig vil stoppe ungdomsvolden, må vi gi dem noe å miste. En jobb. Et lag. Et fellesskap.

For akkurat nå er det mange som bare har hverandre – en gjeng sinte gutter uten noe å tape. Og da blir du farlig.

Men forebygging må også ta høyde for at noen barn er trukket inn i profesjonelle, kriminelle nettverk.

Det betyr at barnevern, skole, fritidstilbud og politi må samarbeide tettere, og at vi må ha egne tiltak mot rekruttering – fra tidlig innsats i skolen til målrettet støtte til familier som svikter.

Vi må også etterforske og straffeforfølge de voksne som utnytter barnas sårbarhet. Straff og forebygging må gå hånd i hånd.

Jeg er ikke naiv. Noen må sone. Noen må stoppes før de skader flere.

HENGER SAMMEN: Fire gutter på 12, 13, 14 og 15 år ble pågrepet etter skuddhendelsen i Sarpsborg 30. september. Foto: Helge Mikalsen / VG

Men hvis vi bare bygger høyere gjerder rundt fengslene, uten å bygge broer til samfunnet, vil vi stå i den samme dritten om ti år.

Så når jeg ser bildene av ungdommer i håndjern i dag, tenker jeg: Det kunne vært meg.

Forskjellen er bare at jeg hadde fotballen. Jeg hadde noen som så meg, som ga meg et alternativ til å være han sinte fyren resten av livet.

Skal vi hindre at den neste generasjonen ender opp med kniv eller granat i lomma, må vi slutte å behandle dem som tapere allerede nå.

For det er en ting jeg vet: Tapere finner alltid en måte å vinne på.