Tanker fra et tidligere pridebarn

Midt i denne visstnok evigvarende debatten om at pride seksualiserer barn på en usunn måte, fikk jeg lyst til å introdusere meg selv.

Hei. Mitt navn er Amalie, og jeg var én av de heldige som fikk lov til å vokse opp og bli menneske omgitt av skeive folk og skeiv kultur.

Hele barndommen gjennom ble jeg tatt med på dragshows, prideparader, regnbuetreff, demonstrasjoner og minnemarkeringer.

Jeg fikk bli kjent med trygge voksne som var streite og skeive, som var sammen med én/ingen/flere samtidig, som var cis og trans, alt midt imellom og alt utenfor.

Voksne som utfordra egne og andres bokser. Konservative, liberale, moderate, ekstreme og helt upolitiske, folk som valgte/ville/var annerledes og som bare ønsket å få leve i kjærlighet, i fred.

Og alt dette har gjort meg til en skikkelig trygg voksen.

Jeg har fått lov til å tro på at foreldrene mine ville godtatt meg for akkurat den jeg er, om jeg kom hjem med jentekjæreste, en ikke-binær, en transperson eller flere på én gang.

For ikke bare er de sånne som ville sagt «jenta mi, vi elsker deg uansett». De ville ikke brydd seg. De ville sagt «Hei! Er dere sultne? «Går det bra med pulverkaffe?»

Og likevel. Selv om jeg så prideparaden hvert eneste år med alt man kan tenke seg av glitter og pisker og pupper og rumpeballer, så lever jeg i et monogamt samboerskap med en mann på åttende året.

Og ikke for å utlevere sexlivet vårt her, men jeg kan melde om at det er vanskelig å finne hverken lakk eller lær hjemme hos oss. For det er ikke sånn at å bli «utsatt for» kinky kultur gjør deg kinky.

Om jeg kan få fokusere på det seksuelle et sekund (selv om pride handler om så uendelig mye mer enn bare det), så tror jeg heller det gjør det enklere å velge det du faktisk liker selv, når det ikke finnes noe som ikke er «lov».

Jeg har aldri kunnet utfordre noen seksuelle grenser, for de fantes ikke. Så da kan man like gjerne være helt vanilje, om det er det man synes er gøy. Ingen dømmer deg uansett.

Og på mange måter tror jeg denne åpenheten er den beste kuren mot den usunne pornofiseringen som mange unge fra ikke-regnbueheisende hjem opplever. Hvis pornoen er det eneste stedet man kan lære om seksualitet, blir det gjerne sånn.

Men jeg måtte aldri gå på leting, og jeg trengte aldri å betvile meg selv eller mine egne preferanser. Jeg fikk lov til å være bare meg.

Så slapp av! Om barna dine synes gag-balls virker gøy etter å ha sett det i prideparaden, er det nok noe de hadde funnet fram til uansett. Og du skal se det blir fine, varme folk av dem for det.