Tallene er en brutal oppvekker

Politiet som kjører det utagerende barnet kan være utstyrt med spyttmasker, skjold og skuddsikre vester. De leverer barnet til en barnevernsinstitusjon der de ansatte kun har sine egne hender, hoder og hjerter å stille opp med.

Så hjerterå og brutal beskrives kontrasten mellom barnevernets hverdag og samfunnets utfordringer til meg av dem som jobber der.

Brutale er også de tallene som Trondheim kommune nylig har publisert om tilstanden i barnevernet.

Både skolehelsetjenesten, barnevernet og helse- og avlastningstjenestene rapporterer om økning av barn og familier med minoritetsbakgrunn som mottar hjelpetjenester.

Særlig bekymret er de for barnevernet.

I Trondheim har 78 prosent av alle barn som blir plassert utenfor hjemmet minoritetsbakgrunn.

I 2024 var 199 barn under kommunens omsorg. For barn og familier som får hjelpetiltak fra barnevernet i hjemmet, er det like mange med som uten minoritetsbakgrunn.

Skremmende tall

Når fire av fem barn som barnevernet tar hånd om har den bakgrunnen, er tallene både overveldende og uforholdsmessig.

Trondheim er ikke en kommune med spesielt mange innvandrere. Mens Oslo har en innvandrerandel på 35 prosent, er tilsvarende tall for trønderhovedstaden 18,4 prosent.

Årsaken til det høye tallet, sier imidlertid utredningen fra Trondheim kommune lite om. SV-politiker Efie Marie Damba, som selv jobber i barnevernet sier til Adresseavisen at det skyldes tidspress og lite flerkulturell kompetanse.

Dette er et forsøk på å sammenfatte noen av dem, selv om det ikke gir et utfyllende bilde av en tjeneste som er mangfoldig.

Krevende å hjelpe

Den viktigste årsaken til at så mange ender med overtakelse av omsorgen, er at man ikke klarer å gi tilstrekkelig hjelp i hjemmet. Målet for barnevernet er å gi familien mest mulig støtte slik at man unngår å flytte barnet.

Når man ikke lykkes med det, handler det både om svært store språk- og kulturforskjeller og lite vilje til å motta hjelp, slik at problemene vokser seg store.

Et eksempel som nevnes er at flyktninger ofte har vært gjennom store traumer, men kommer fra kulturer der det ikke er tradisjon for å anerkjenne eller langt mindre få hjelp med psykiske lidelser. Noe som naturlig nok utfordrer omsorgsevnen.

Forråing og forynging av vold

Et omfattende problem er oppdragervold og sosial kontroll som vi særlig ser hos ikke-vestlige innvandrere. Det eskalerer gjerne når barna står i et krysspress mellom det norske samfunnet og foreldrenes kultur.

Og barn som blir slått, har selv en større tilbøyelighet til å ty til vold.

Et alarmerende bilde som tegnes, er en forråing av ungdomskulturen. Volden blir grovere, og de som utøver den blir stadig yngre. Vold og trusler man tidligere forbandt med hardbarkede eldre, ser man nå nede i 12-årsalderen.

Domstolene forteller at de møter barn og unge med et «sprengt normalitetsbegrep».

Situasjonen blir uhåndterlig for familiene og omgivelsene, men også svært krevende for barnevernet. De ansatte i Bufetat i Midt-Norge, som har ansvar for bosetting, melder inn i gjennomsnitt minst en skademelding per dag.

De nye idolene

Et nytt element som trekkes fram, er en grenseoverskridende gangsterkultur som fremmes i sosiale medier. For noen framstår det som en enkel måte å oppnå penger og suksess.

Særlig for unge gutter kan kriminalitet virke som et attraktivt alternativ til skole, jobb, fotball og det som hører med et lovlydig liv.

Utfordringene er massive. Men hva er løsningen?

Politikernes svar er som regel at her må det komme mer ressurser. Men det er naivt å tro at det vil komme masse nye penger og ansatte til tjenestene.

Dette skjer i et bakteppe der kommunene har dårlig økonomi, må møte en stadig voksende eldrebølge, sliter med å skaffe fagfolk og må skjære ned utgifter der de kan.

Kommunene må rett og slett ta fra de unge og gi til de gamle.

Samtidig er alle enige om at forebygging er viktig. Man kan harselere over at boller og brus ikke hjelper mot barn med håndgranater, men alternativet kan bli verre.

Likevel opplever mange kommuner at de ikke har stort annet valg enn å kutte i fritidstilbud til barn og unge.

Å la barn- og ungdommer bo på institusjoner, er ikke bare siste utvei, det er også svært kostbart. Kommunene betaler en egenandel på 6000 kroner døgnet for en plass i barnevernsinstitusjon.

I trange tider er det mange som kan være fristet til å vente i det lengste, også for å spare penger. Utfordringen er at skaden på barna kan bli store, og nesten uopprettelige.

At innvandrerfamilier er overrepresentert i barnevernets statistikker, er ikke nytt. Det kommer i snitt dobbelt så mange bekymringsmeldinger til barn med innvandrerbakgrunn enn til andre barn.

I forskningen viser man gjerne til tre ulike forklaringer på denne overrepresentasjonen: At man oftere lever i lavinntektsfamilier, flyktningrelaterte forhold som krig, traumer og flukt samt kulturforskjeller og ulik forståelse av hva som er god omsorg.

Spørsmålet er om det går riktig eller feil vei?

For tallene viser at en stadig større del av befolkningen har innvandrerbakgrunn. På 15 år har andelen nær
doblet seg. Samtidig har barnevernet et dårlig rykte i mange innvandrermiljøer. Statistikken hjelper neppe på den frykten.

Barnevernet er neppe perfekt. Men skal vi lykkes med å skape et godt integrert samfunn, kan ikke denne utviklingen fortsette. Her har både barnevernet, storsamfunnet og innvandrermiljøene et felles ansvar.

Tallene fra Trondheim burde være en alvorlig vekker for alle.