Takk for DEI

Amerikanere i Charleston i USA som protesterer mot president Donald Trumps presidentordre, blant annet skrotingen av det statlige DEI-arbeidet. Foto: Chris Dorst / AP / NTB

Er vi avhengig av fancy inkluderingsmål for å være inkluderende?

Dette er en kommentar

Da Donald Trump tok over Det hvite hus for andre gang, var en av de første tingene han gjorde å avslutte den amerikanske regjeringens arbeid med diversifisering, likestilling og inkludering, ofte forkortet til DEI.

Den amerikanske statens plutselige helomvending har fått en rekke store selskaper, flere som har den amerikanske staten som en viktig kunde, til også å droppe sine offisielle inkluderings- og mangfoldsmål.

Det inkluderer blant annet konsulenthus som Deloitte, Accenture og KPMG, banken Citigroup, samt selskaper som Walmart og McDonalds.

Dette er selskaper som tidligere har smykket hjemmesidene sine med store ord om inkludering og likestilling.

Nå er det borte.

Det er ikke Trump som har beordret selskapene å skrote dette arbeidet, han har beordret en slutt på dette i alle statlige organisasjoner og byråer. Men siden staten er en attraktiv kunde, frykter mange private selskaper at om de selv fortsetter å rope høyt om DEI, så vil det skremme de statlige virksomhetene fra å hyre dem inn til oppdrag. Trump har også truet med sanksjoner mot virksomheter som driver med «ulovlige DEI-programmer».

Også selskaper eid av Trumps «tech bros», som Amazon, Meta og Google har nå plutselig droppet mye av sitt mangfoldsarbeid.

DEI har vært viktig for amerikanske næringsliv i flere år, men det fikk et ekstra gir etter mordet på George Floyd og opptøyene og oppvasken som fulgte.

Trump og kritikere mener at arbeidet nå er gått for langt, og at man i næringslivet nå i for stor grad vektlegger demografiske faktorer fremfor faktiske meritter.

Trump mener at arbeid med DEI er i strid med den amerikanske Civil Rights Act fra 1964, som handler om at alle skal ha like rettigheter. Presidenten ønsker et USA som først og fremst setter hardt arbeid og individuelle prestasjoner i førersetet, ifølge en presidentordre i januar i år.

Om det er sånn da, at det har vært mye tomme ord, flotte arrangementer og slagord uten reell handling; kan det være at vi nå står i en situasjon hvor vi får ryddet opp i DEI-vaskingen?

Kanskje situasjonen kan sammenlignes med grønne investeringer? En situasjon hvor vyer og store planer til slutt har toppet seg, og man får en motreaksjon?

Det har jo uten tvil vært trendy å være opptatt av inkludering. Nå fikk trenden plutselig en kalddusj.

Men som med det grønne skiftet, kommer også arbeidet med mangfold og inkludering fra et sted. Det er et grunnleggende behov for endring.

Når kalddusjen har gitt seg, får vi håpe at vi står igjen med tiltakene som virkelig fungerer.

For Trump kan ikke snu hele samfunnsutviklingen. Det skjer ikke at ledergruppene og styrerommene igjen bare skal bestå av voksne hvite menn. Til det er vi kommet for langt.

Men det er fortsatt et stykke igjen før vi er der vi skal være.

Tiltak og målbare mål kan være ubehagelig til tider. Men det må ofte til for å få til en endring. Det som ikke blir målt, har en tendens til å bli nedprioritert. Det gjelder jo det meste i livet.

Det kan hende Trump lener seg på teorien til den amerikanske økonomen Milton Friedman og hans etter hvert så legendariske artikkel i New York Times fra 1970, hvor sitatet «the business of business is business» er det mest kjente.

Hovedbudskapet er at for et selskap vil det viktigste alltid være å tjene penger. Det er det som er som er selskapets eneste sosiale ansvar; det skal alltid har profittmaksimering som mål.

Om et selskap ikke tjener penger, hjelper det lite å bruke tid på hvordan det skal gjøre verden til et bedre sted.

Og det er foreløpig lite forskning som kan trekke en klar parallell mellom mangfold og lønnsomhet.

Men tidene forandrer seg, økosystemet og omgivelsene til en business forandrer seg.

Når de amerikanske store selskapene dropper sine mangfoldsmål, får det følger for deres armer også Europa. I den verdenssituasjonen vi har nå, er det umulig å si om dette anti-DEI-sentimentet vil sive inn i europeisk politikk og næringsliv.

Enn så lenge kan det se ut som vi står i mot.

I Finns årlige jobbundersøkelse, gjennomført av Norstat, som kom i forrige uke, kommer det frem at seks av ti norske arbeidstakere mener at mangfold og inkludering er avgjørende når de skal vurdere om en ny jobb er attraktiv eller ikke.

Denne uken lanserer EU-minister Hadja Lahbib et veikart til kvinners rettigheter. Hun sa senest til Financial Times i forrige uke at hun ønsker å gjøre det tydelig hvor EU står når det kommer til verdier. Både i kjølvannet av Trumps snuoperasjon i USA, men også etter at land som Italia, Ungarn og Polen har innført en mer «tradisjonell» familiepolitikk, men innstramming av rettigheter for LGBT+ og abortrettigheter.

Det er mulig at det gamle “like barn leker best” skaper god stemning og raske beslutninger, men alle er vel enig i dag om at kritiske spørsmål, stresstesting og et rom hvor ikke alle tenker likt, reduserer risiko og gir bedre resultater på sikt.

Som Cecilie Wetlesen Borge, partner i Norscan, skrev i en kronikk her i E24 i forrige måned: mangfold og inkludering må ut av katalogen for veldedighet og samfunnsansvar.

Mangfold og inkludering må ses på i et risikoperspektiv.

Og risiko er business.

Så tilbake til spørsmålet i starten. Nei, vi er ikke avhengig av inkluderingsmål for å være inkluderende. Men det hjelper.