Tåkeprat på jobben

Jørgen Flor, psykolog og forfatter. Foto: Lina Hindrum

Det finnes et konkret grep mot tåkeprat som kan brukes både i terapirommet og i møterommet.

Dette er en kronikk

«Vi er nødt til å utnytte mulighetsrommet ved å finne synergier». «Fremtiden er vår, og den er fylt med ubegrensede muligheter». «Det er viktig å bli proaktive agenter for endring».

Har du hørt noen slike formuleringer på jobben i det siste?

Jeg kaller det tåkeprat. I boken Bristepunktet påstår jeg at arbeidslivets tåkeprat ligner på det enkelte pasienter driver med i terapirommet. I så fall kan det håndteres med noen av de samme strategiene.

Tåkemodus og innoverbrist

Mennesker reagerer ulikt på stress. Noen blir sinte og utagerende. Jeg kaller det utoverbrist. Andre blir utbrente eller deprimerte. Det kaller jeg innoverbrist.

En variant av innoverbristen er å bli mentalt fraværende. Personen kan være fysisk til stede. Noen snakker til og med om noe som tilsynelatende høres viktig og riktig ut. Men personen selv tror at hun eller han er ganske god til å prate, selv om de intellektuelle "analysene" ikke bringer en løsning nærmere. Floskler, klisjeer og lite substans gjør at vi som hører på kjeder oss eller blir irriterte. Den som snakker er fanget i sitt eget sinn.

Vi vet at endeløse og unødvendige møter er et problem i arbeidslivet. I tillegg finnes det forskning som antyder at personer som "tåkeprater" mye på jobb, oftere blir ledere. Hvis vi lar tåkepraten fortsette, er min bekymring at den smitter til hele organisasjonen.

Dette koster selvsagt enormt mye penger, skaper frustrasjon, utmattelse og svekker tillit hos vi som må høre på.

I terapirommet ser jeg hvordan enkeltpersoner kan gjemme seg bak abstrakte ord når virkeligheten blir for krevende. Pasienter snakker om problemene sine som om det var teorier i en lærebok. Ordene mangler en forbindelse til noe konkret. Det er en frakoblet tilstand. Men fordi ordene og uttrykket ligner på noe vettugt, er det også bedragersk og forvirrende. Det er vondt å være fanget i sitt eget sinn på denne måten. Etter hvert vil andre mennesker ta avstand eller til og med stigmatisere tåkeprateren.

I arbeidslivet kan de samme mekanismene virke i en større skala: en organisasjon kan skjule tap, usikkerhet og vanskelige beslutninger bak strategiske floskler. Resultatet er at ansatte mister oversikt og motivasjon. I stedet for å skape retning og trygghet, skaper ledelsen forvirring og avstand. Akkurat som hos individet er det et faresignal: vi snakker mye, men beveger oss ingen vei.

Ut av tåkehavet

Det finnes et konkret grep mot tåkeprat, som kan brukes i terapirommet og i møterommet. Nøkkelen til å stoppe det hele ligger i forvirringen (og irritasjonen) hos den som lytter. Som terapeut stopper jeg impulsen til å si «jeg forstår» eller «mhm». I stedet sier det motsatte "jeg forstår ikke helt hva du sier" og "nå blir jeg forvirret". I det endeløse møtet kan man si akkurat det samme. Still spørsmål som «hva betyr det i praksis?» eller «kan du gi et eksempel?» og la stillheten etterpå gjøre jobben. Ignorer følelsen av at alle andre henger med – det gjør de ikke.

Når vi våger å be hverandre om klarhet, får vi organisasjoner som henger bedre sammen, og ledere som faktisk leder. Det er billigere enn konsulentrapporter og mer effektivt enn enda et allmøte.