Syndebukken Tangen

KRONIKK: OVE A VANEBO

Advokat og tidligere statssekretær (Frp) i Justis- og beredskapsdepartementet

Tidligere denne uken avdekket Aftenposten at oljefondet eier aksjer i israelske Bet Shemesh Engines Holdings. De vedlikeholder israelske fly involvert i Gaza-bombingen.

At Norge kan kobles til krigføringen, har skapt debatt i det politiske miljøet.

Dessverre er ikke alle reaksjonene treffsikre.

Uten å ta stilling til de politiske aspektene ved krigen, er det flere forhold knyttet til det juridiske ansvaret for investeringene som fortjener høyere grad av presisjon.

Det gjelder både ansvaret for oljefondets pengeplassering og folkerettslige rammer Norge må forholde seg til.

«Jeg kan ikke se at sjefen for Oljefondet kan bli sittende hvis denne avsløringen stemmer», sier MDG-politiker Une Bastholm.

Å sparke Nicolai Tangen ville imidlertid fremstå som en underlig reaksjon.

For utelukking av selskaper som bedriver etisk tvilsom aktivitet er ikke oljefondssjefens oppgave.

Une Basthold (MDG) Foto: Thomas Fure / NTB

Tvert imot er det fastsatt en egen forskrift med retningslinjer for utelukkelse av selskaper fra oljefondet, nettopp for å sikre en forsvarlig prosess og unngå overilte handlinger.

Etikkrådet for oljefondet gir råd til Norges Bank om observasjon og utelukkelse av selskaper etter nærmere kriterier.

Selskaper som vurderes for utelukkelse, skal få mulighet til å fremlegge informasjon og synspunkter.

Jeg har selv bistått selskaper som risikerte å bli kastet ut fra oljefondets investeringsunivers, og prosessen var både grundig og tidkrevende.

Demonstranter denne uken utenfor Finansdepartementet. Foto: Hallgeir Vågenes

Flere politikere fra AUF og SV har antydet at Etikkrådet burde reagert tidligere.

Men Etikkrådet er ikke et handlende organ, i den forstand at det treffer beslutninger om utelukkelse.

Rådet skal nettopp gi råd. Det er Norges Bank som treffer beslutninger om utelukkelse.

Det er vanskelig å se at Tangen skal kunne hoppe bukk over denne prosessen, eller drive utenrikspolitikk basert på antatte ønsker blant politikere.

De som husker debatten om hvorvidt Jens Stoltenberg burde bli sentralbanksjef, bør erindre at det tidligere er blitt advart mot politisering av Norges Banks virksomhet.

Vi bør heller ikke rope lettvint opp om at Norge kan bryte folkemordkonvensjonen.

Trygve Svensson og Sylo Taraku fra Tankesmien Agenda skriver i Aftenposten at «Norge kan ha medvirket til folkemord», og viser til at:

«Når Oljefondet investerer i et selskap som leverer varer eller tjenester til militære kapasiteter brukt i angrep på sivile mål i Gaza, kan vi stå i fare for å bryte Folkemordkonvensjonen, som ikke bare forbyr folkemord, men også medvirkning til det.»

Spørsmålet om Norges ansvar etter folkemordkonvensjonen er vurdert av Utenriksdepartementet.

Utgangspunktet for å medvirke til folkemord er at en stat aktivt handler gjennom å bistå eller hjelpe gjerningspersonene bak folkemordet.

Det fremstår derfor som lite sannsynlig at Norge medvirker til folkemord ved at pensjonsfondet via en ekstern forvalter kjøper aksjer i et omstridt israelsk selskap.

Kjøp av aksjer på børs fra aksjeeieren finansierer i utgangspunktet ikke selskapets drift eller innebærer direkte overføring av penger til det, men går til selgeren av aksjen.

Utelukkelse av selskapet vil ifølge flere professorer som har uttalt seg neppe merkes av våpenselskapene.

Folkemordkonvensjonen pålegger også stater å forhindre folkemord. Enkelt sagt, må stater iverksette rimelige tiltak for å forhindre folkemord.

Her vil særlig nærhet til gjerningspersonene og mulighet for påvirkning være sentrale elementer.

Tatt i betraktning Norges forhold til Israel, og aksjeeierskapets karakter, er det vanskelig å se for seg at Norge handler på en folkerettsstridig måte i dag.

Som nevnt vil eierskapet trolig mangle betydning for selskapene.

Foto: Helge Mikalsen / VG

At politikere blir opprørte av Israels krigføring og de menneskelige lidelsene er forståelig.

Men Jens Stoltenberg hadde nok rett da han uttrykte at han var «trygg på at pensjonsfondets investeringer ikke bryter med Norges forpliktelser etter folkeretten», noe som for mange fremstår som en rimelig vurdering.

Forsøk på rettsliggjøring av konflikten, der juridiske regler brukes for å håndtere politiske spørsmål, er ofte en dårlig løsning.

Hvorvidt israelske selskaper bør utelukkes, skal Etikkrådet nå se nærmere på.

Hva konklusjonen blir, bør være interessant – uansett hva man mener om konflikten.

I mellomtiden kan det være fornuftig å holde tungen rett i munnen, og avvente en grundig redegjørelse som rydder opp i både faktum og juss.