Sur, men ikke langsint

1 hour ago 1

Den amerikanske presidenten er kjent for å si mye rart, først og fremst om sine motstandere. Denne uken gikk han imidlertid hardt ut mot sin gode venn og allierte, Benjamin Netanyahu.

Ifølge nyhetsbyrået Axios gikk det hett for seg under en telefonsamtale mellom de to statslederne.

Telefonsamtalen mellom de to fant sted etter at Iran truet med å trekke seg fra forhandlingene med USA dersom Israel ikke stanset angrepene i Libanon.

Trump mistet besinnelsen, kalte Netanyahu gal og hevdet at han ville ha sittet i fengsel dersom Trump ikke hadde kommet ham til unnsetning.

Som om ikke denne kraftsalven var nok, la han også til at Netanyahus oppførsel er grunnen til at «alle hater Israel».

Ingen andre kunne ha sagt det Trump sa – og sluppet unna med det. Men dette er tross alt en relasjon som tåler mye.

Den spesielle relasjonen mellom de to landene strekker seg flere generasjoner tilbake og har dype sosiale, politiske og økonomiske røtter.

Israel og USA er også i et gjensidig avhengighetsforhold.

Israel er USAs viktigste allierte i Midtøsten, mens USA er Israels viktigste sikkerhetsgarantist gjennom omfattende militær, diplomatisk og økonomisk støtte.

Det er naturlig å tro at det ligger i Israels langsiktige interesse å unngå mer slitasje i relasjonen til sin mektigste støttespiller.

De siste årene har statsminister Benjamin Netanyahu vist at han er villig til å utfordre amerikanske ønsker og føre en politikk som i stor grad følger hans egne prioriteringer - til tross for irritasjon og gjentatte irettesettelser fra Washington.

Etter den siste runden med kjefting bekrefter Netanyahu og Trump at vennskapet består. Samtidig er det verdt å minne om alvoret som preger en allerede skjør forhandlingsfase og en nokså bråkete våpenhvile.

I flere uker har USA og Iran vært involvert i krevende forhandlinger. Partene står langt fra hverandre, men forsøker samtidig å unngå den typen fullskala eskalering vi så i begynnelsen av krigen.

Det siste USA trenger, er at Israel saboterer en avtale som er vanskelig nok å få på plass.

Like etter den høylytte samtalen fortalte Trump at han også hadde snakket med Hizbollah, og at han hadde fått løfter om at gruppen ville stanse rakettangrepene dersom Israel sluttet å angripe mål i Libanon.

Slik har det altså blitt. Den amerikanske presidenten har mange baller og samtaler i luften – og stadig flere aktører han snakker med på egen hånd. Det sier også noe om hvor vi er kommet.

Krigen er blitt et komplekst diplomatisk spill der regionale og internasjonale aktører tar til telefonen for å sikre at en skjør våpenhvile ikke bryter sammen. Mange mostridende mål kan velte balansen.

Trump og Netanyahu gikk til krig sammen. Nå er de uenig om slutten.

For Netanyahu handler det om å få mest mulig ut av et sjeldent strategisk øyeblikk der Iran er svekket og Hizbollah er under press.

Han ønsker å endre maktbalansen i regionen. Øverst på agendaen står regimeskifte i Iran og en fullstendig ødeleggelse av landets atomprogram. Samtidig er den israelske statsministeren under press fra innbyggerne i Nord-Israel, som over lang tid har vært utsatt for rakettangrep fra Hizbollah.

Trump ønsker en slutt på krigen med utgangspunkt i grunnleggende amerikanske interesser.

Her og nå handler det om å sikre fri ferdsel gjennom Hormuzstredet, uten at Iran kan fortsette å bruke åpning og stenging av den strategisk viktige sjøveien som et politisk pressmiddel.

For det andre er amerikanerne opptatt av å finne en varig løsning på Irans lagre av anriket uran, som kan brukes til å utvikle et iransk atomvåpen.

Dette er blant de mest krevende temaene i forhandlingene mellom Washington og Teheran.

Det står mye på spill for begge parter, både når det gjelder reelle sikkerhetshensyn, innenrikspolitiske hensyn og ønsket om å få på plass en avtale som er robust nok til å vare – og som ikke risikerer å bryte sammen fra uke til uke.

Den største hindringen akkurat nå er den dype mistilliten mellom partene. Begge er tilbakeholdne med å gi innrømmelser uten garantier for å få noe tilsvarende tilbake.

Samtidig må enhver avtale gi resultater som oppleves som tilstrekkelige for begge sider, og som kan forsvares politisk overfor egne befolkninger.

Under en høring i Senatet hevdet utenriksminister Marco Rubio at Iran har vist vilje til å forhandle om deler av atomprogrammet som landet tidligere ikke engang har ønsket å diskutere.

Teheran har ikke bekreftet dette.

Samtidig viser ordskiftet i Kongressen at Trumps krig i økende grad møter motstand på hjemmebane. Skepsisen vokser, også blant republikanerne.

Etter flere mislykkede forsøk de siste månedene har demokratene omsider fått flertall for krigsfullmaktsloven, denne gangen med støtte fra flere republikanske representanter som ønsker å begrense presidentens handlingsrom i konflikten.

Dette forklarer hvorfor Trump kjefter på Netanyahu. Spørsmålet er om den israelske statsministeren tar budskapet innover seg, eller om det preller av. Som det så ofte gjør.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article