Straffefri ungdom

Det går like raskt å bestille dop som en pizza. På Snapchat kan du kjøpe alt fra hasj til kokain, og det blir levert raskt og diskret. Det er ikke skjulte bakgater og mørke smug, men heller meldinger som forsvinner etter noen sekunder.

For oss ungdommer er ikke dette noen overraskelse. Vi vet hvor grensene går. Og vi vet når det ikke får konsekvenser.

For noen handler kriminalitet om penger. For andre handler det om spenning eller press. Men uansett grunn, vet alle én ting: Er du under 15, skjer det ingenting. Politiet kan ikke straffe deg.

Du kan rane noen, true noen, selge narkotika – og det verste som kan skje er en bekymringssamtale. Kanskje. Ofte ikke engang det.

Samtidig står politikere og voksne og klør seg i hodet. Hvordan kan ungdom begå så alvorlige lovbrudd? Hvordan kan de være så hensynsløse?

Svaret er enkelt: fordi vi kan.

Vi vokser opp i et samfunn der vi stadig får høre at vi er for unge til å forstå konsekvensene av våre egne handlinger. Når vi gjør feil, blir vi unnskyldt. Når vi begår kriminalitet, blir vi skjermet. Det er ikke rart at noen utnytter det.

Men det er ikke bare de som utfører kriminaliteten som vet det. Vi andre vet det også. Vi som beveger oss rundt i sentrum eller besøker en storby på kvelden, sjekker over skulderen og lurer på om vi har noe verdifullt som kan friste til ran.

Vi som ser videoer av ran og vold på TikTok, filmet av ungdom som vet at ingenting vil skje med dem. Vi som vet at en 13-åring med kniv er like farlig som en 30-åring med kniv, men fremdeles behandles som et barn uten ansvar.

Samtidig snakkes det mye om at samfunnet må ta ansvar. At vi må hjelpe i stedet for å straffe. Og ja, det finnes ungdom som havner på feil spor fordi de aldri fikk en sjanse. Men når vi diskuterer løsninger, kan vi ikke late som om alle kriminelle ungdommer er hjelpeløse ofre.

Mange vet godt hva de gjør. De vet at systemet er på deres side, og at de voksne er mer opptatt av å forstå dem enn å stoppe dem. Riktignok kan enkelte unge få tvungen institusjonsplassering, men det gjelder de aller færreste.

Å senke den kriminelle lavalderen handler ikke om å sende 13-åringer i fengsel. Det handler om å sørge for at lovbrudd får konsekvenser.

Vi må slutte å late som om de som raner, truer og skader andre ikke forstår hva de gjør. De forstår det. De vet nøyaktig hva de gjør.

Spørsmålet er om samfunnet gjør det.