Støtte til industri er ikke sløsing

Illustrasjonsbilde fra Mo Industripark i Mo i Rana. Her er Ferroglobe. Foto: Siv Dolmen

Industrien skaper jobber, sikrer velferd og bidrar til den globale klimadugnaden.

Dette er en kronikk

I denne valgkampen har industristøtte blitt en het sak. FrPs partileder Sylvi Listhaug har kalt det «sløsing» og mener pengene kunne vært brukt på andre områder. LO-leder Kine Asper Vistnes svarte nylig i NRK at Listhaug «ikke har filla peiling på industriutvikling».

Hun har rett i kjernen: Risikoavlastning til industrien handler ikke om å øke overskuddet til eierne, men om å utløse investeringer som gir Norge flere arbeidsplasser, større skatteinntekter og norsk industri kan bidra til den klimaomstillingen som verden trenger (NRK, 26. april 2025).

For å forbli konkurransedyktig må industrien øke produktiviteten og redusere sitt miljøfotavtrykk gjennom klimaløsninger. Sverige og Danmark har satt av titalls milliarder til dette. Hvis vi ikke gjør det samme, havner investeringene der, og Norge mister arbeidsplasser og inntekter.

Norge kan redusere utslippene med 84 prosent innen 2035 dersom klimapolitikken forsterkes, påpeker ZERO i Altinget (Altinget, april 2025).

Private investorer tar den største risikoen, men uten statlige ordninger for dekarbonisering av industrien, blir prosjektene for usikre til å realisere. Målrettet støtte fra staten til fremtidig bærekraftig industri er helt nødvendig for at selskaper skal tørre å gjøre større miljøinvesteringer. Dette har andre land i Europa og resten av verden skjønt.

EU nå fører en aktiv industripolitikk, for å sikre kritiske verdikjeder både for vår sikkerhet og for den nødvendige grønne omstillingen gjennom blant annet Clean Industrial Deal. Dette innebærer statsstøtte, strategiske innkjøp og endringer i regelverk som skal styrke europeisk industri. Norsk industri har en viktig rolle i dette. Våre bedrifter levere kritiske råmaterialer til fornybar energi, til transportsektoren og til forsvar. Disse bedriftene har store ambisjoner om å videreutvikle industrien med reduserte utslipp. Nettopp det det Europa og markedet etterspør.

Statlige ordninger er ikke kostbare gaver, de er investeringer som gir høy samfunnsøkonomisk avkastning.

Når staten tar litt av risikoen, utløses store private investeringer. Ringvirkningene i form av skatt, sysselsetting og eksportinntekter gir langt mer tilbake til fellesskapet enn støtten som ble gitt.

Dette betyr at midlene staten legger inn i industriprosjekter, i realiteten går til å finansiere helsevesen, skoler og veier. Inntektene fra industrien er en av de viktigste kildene til statens skatteinntekter.

I industriklyngene ser vi tydelig hvordan risikoavlastning fungerer: Bedrifter som 7 Steel, Alcoa, Eramet, Elkem, Ferroglobe, Finnfjord, Glencore, Mo industripark, The Quartz Corp, Rana Gruber, SMA Minerals og Yara har gjennomført utviklingsprosjekter som gjør at de kan konkurrere internasjonalt, etter å ha mottatt statlig medfinansiering til sine prosjekter.

De har løsninger for gjenbruk, energieffektivisering, og reduksjon av miljøutslipp, sammen med dyktige samarbeidspartnere. Dette gir arbeidsplasser og verdiskaping for lokale leverandører. Uten statlige virkemidler ville færre slike investeringer blitt gjort i Norge. Nå gir de tusenvis av arbeidsplasser og store milliardinntekter tilbake til staten.

Risikoavlastning er ikke sugerør i statskassen. Det er nøkkelen til store investeringer som gir norske arbeidsplasser, eksportinntekter og skatteinntekter, midler som finansierer sykehjem, sykehus, veier og skoler. Staten får altså mer tilbake enn den gir.

Å kalle dette «sløsing» er å undervurdere både industriens betydning og den samfunnsøkonomiske logikken. Det er nettopp gjennom kloke risikoavlastninger at vi sikrer både industri, arbeidsplasser og velferd i fremtidens Norge.