Støres Høyre-dilemma

1 hour ago 4

Under valgkampen tjente både Ap og Frp på å fremstille Listhaug som den viktigste utfordreren til Jonas Gahr Støres regjering. For Ap ble fortellingen om Listhaug som en mulig statsminister et skremmebilde for de aller fleste velgerne til venstre for sentrum i norsk politikk.

Taktikken fungerte. Støre ble sittende som statsminister.

Men nå er hverdagen her. Nå skal Norge styres av en mindretallsregjering som har et usedvanlig skjørt og uoversiktlig grunnlag bak seg i Stortinget. Med et historisk stort Frp i opposisjon. Og et usedvanlig svakt Høyre.

Listhaug skjøt ned ønsket

Det er ikke godt nytt for Ap. Støre og hans folk trenger et Høyre som kan være med på å ta tøffe valg. Inngå vanskelige, men nødvendige forlik over midtstreken. For eksempel når det gjelder skatt. Det er her skillet mellom høyre- og venstresiden i politikken kanskje er aller tydeligst.

Finansminister Jens Stoltenberg har ønsket seg en skattekommisjon til jul. Nå får han det. Frp er det eneste partiet på Stortinget som har sagt nei til å være med.

Stoltenberg forsøkte å få til dette allerede i våres. Underhånden, i fortrolighet, undersøkte han om det var mulig å få flertall for å sette ned en slik kommisjon. Men etter at Frp-leder Sylvi Listhaug gikk ut offentlig og skjøt ned Stoltenbergs ønske om et bredt skatteforlik, sa også Høyre nei til å være med.

Erna Solberg og hennes folk lot seg åpenbart skremme av et Frp som lå langt over dem på meningsmålingene, på vei inn i en valgkamp der skatt lå an til å bli et hovedtema.

Nå sier Høyre ja til en skattekommisjon. Det ligger i partiets sjel å være med på å ta ansvar, også når det innebærer forlik på tvers.

Forlikets natur

Men det er ikke lett for Høyre, dette. Frp mangler bare eneste en representant for å være dobbelt så stort som Høyre på Stortinget. Og Listhaug og hennes folk er mer opptatt av å fremstå med harde og tydelige budskap, enn av å inngå forpliktende avtaler som kan fremstå grå og utydelige.

Dersom Stoltenbergs skattekommisjon virkelig ender med et bredt skatteforlik, så er det fordi alle parter har gitt noe for å få noe. Det ligger i forlikets natur. Det krever både styrke og mot å inngå grå kompromisser som ingen egentlig er helt fornøyd med.

Spørsmålet er om et sterkt svekket Høyre har den styrken og det motet som skal til. Kanskje vil den nye partiledelsen, som ser ut til å bli Ine Eriksen Søreide som leder, og Ola Svenneby og Henrik Asheim som nestledere, gi Høyre den selvtilliten som trengs.

De tre representerer en bredde som på sitt beste kan trekke til seg velgere fra både Frp og Ap. Svenneby slår an hos mange Frp-velgere, mens Søreide regnes som mer pragmatisk. Hun når trolig flere velgere inn mot sentrum, de såkalte “lillavelgerne” som ofte vaker mellom Høyre og Ap.

Rene og ranke

Det kan slå begge veier for Høyre å bli med på et skatteforlik. Næringslivet roper etter forutsigbarhet og stabilitet. Høyre kan belønnes for å vise ansvarlighet, dersom forliket møter noen av næringslivets innvendinger mot dagens skattesystem.

Samtidig vil ikke et forlik gi næringslivet alt de vil ha. Dermed kan Frp fortsatt stå rene og ranke med sine skatteløfter, mens Høyre vil være bundet av et stort kompromiss.

Trolig er det viktigere for Ap å få med Høyre på et forlik enn å få med alle sine støttespillere på venstresiden. Det er Høyre og Ap, sammen med sentrumspartiene, Sp, KrF og Venstre, som ofte har sikret at brede kompromisser har holdt seg gjennom skiftende regjeringer.

Stoltenberg vet mer enn noen at store forlik må gå over midtstreken for å vare. Derfor er det grunn til å tro at et ferdigforhandlet skatteforlik vil strekke seg lenger mot Høyre enn det Rødt og SV kan være med på. De to partiene vil ha økt skatt på de rike, ikke mindre.

Men det er lite å hente med et forlik bare på venstresiden. Da kan alt endres med et pennestrøk den dagen det kommer en regjering fra høyresiden.

Frps uklarhet om EØS

Aksen mellom Høyre og Ap er også svært viktig i utenrikspolitikken. Særlig når det gjelder vårt forhold til Europa. Det var Ap og Høyre som gjennom 1990-tallet på hver sin vakt fikk knyttet Norge til EU gjennom EØS-avtalen.

Nå er de to partiene de fremste garantistene for at denne avtalen respekteres og overholdes. Mens Frp har blitt langt mer uklare i sin støtte til avtalen. Det er urovekkende.

Frp har vært det største opposisjonspartiet på Stortinget før - langt større enn Høyre. Men partiet har sjelden klart å veksle denne styrken inn i konkrete politiske resultater.

Nettopp fordi forhandlinger og kompromisser ikke er det viktigste for partiet. Frps nei til å være med i skattekommisjonen er et eksempel på det.

Kommer Høyre tilbake?

Noe av det mest interessante politisk gjennom de neste årene er hvordan styrkeforholdet mellom Frp og Høyre utvikler seg. Om Frp etablerer seg som det brede folkepartiet på høyresiden. Eller om Høyre med en ny ledelse klarer å komme tilbake som det store, styringsdyktige partiet på den siden av midtstreken.

Jeg tror mange i Ap inni seg heier på et sterkt Høyre - på bekostning av Frp. Selv om de vil fortsette å kjøre frem Sylvi Listhaug som sin hovedmotstander så lenge det tjener dem i valg. På tross av at et sterkt Frp og et svakt Høyre gjør det vanskeligere å styre Norge.

Hvem bør være Aps hovedmotstander ved neste stortingsvalg?

aHøyrebFrpcBeggedUsikker - vet ikke

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article