Støre har 53 mandater og et problem

PÅ UTKIKK. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har færre sikre stemmer i Stortinget enn nesten noen annen regjering i etterkrigstiden. Ap må lære seg å tape mindre. Foto: SILJE KATRINE ROBINSON / NTB

I mandater er den en av etterkrigstidens svakeste regjeringer.

Dette er en kommentar

Men svakhet handler ikke bare om hvordan man har det, men om hvordan man tar det. Etter siste det halvåret er svaret: ikke så godt.

Hvis resten av stortingsperioden går i samme spor, kan Jonas Gahr Støres regjering bli en av de svakeste i nyere tid.

I 2023–24 havnet Ap-Sp-regjeringen i mindretall i 1,4 prosent av voteringene. Fra januar til mai i år ble Aps mindretallsregjering nedstemt i 14,4 prosent av voteringene, viser oversikter fra Høyre og Frp.

Mange av sakene hvor regjeringen blir nedstemt, er små og til å leve med, som da den gudfryktige kvartetten KrF, Høyre, Frp og Senterpartiet fant sammen for å få mer skolegudstjeneste i norsk skole.

Andre nederlag er store og ydmykende, som milliardregningen for å senke drivstoffavgiftene eller flere tap i helsepolitikken.

Regjeringen kan rope om uansvarlighet alt de vil, men i politikken er ord uten mandater til å backe dem opp, som å gå i krigen med lekepistol.

Sett bort fra månedene med ren Ap-regjering før stortingsvalget, er det bare én regjering i etterkrigstiden som har hatt færre sikre mandater.

Det var det politiske mirakelet sentrumsregjeringen, med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Den så dagens lys utelukkende fordi Arbeiderpartiet frivillig ga fra seg regjeringsmakten etter valget i 1997.

KrF, Senterpartiet og Venstre hadde 42 mandater i Stortinget og gikk av etter litt over to år.

PENGEGALOPPEN. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Jens Stoltenberg (Ap) sammen med resten av regjeringen utenfor Statsministerens kontor før budsjettkonferansen. Foto: Heiko Junge / NTB

Ap har en fordel Bondevik ikke hadde. Fire andre partier har pekt på Støre som statsminister og i praksis låst seg til å bli enige om statsbudsjetter.

Men denne fordelen kan også bli regjeringens store problem.

Bondeviks regjering kunne fly rundt og hente budsjettflertall fra både høyre og venstre. Ap må alltid «hjem til kona» ... eller konene, for å være mer presis. Hvis de skal beholde makten, må alle budsjetter gjøres opp med Sp, MDG, SV og Rødt.

PAR I HJERTER. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Frp-leder Sylvi Listhaug har funnet sammen i flere saker siste halvår, blant dem kutt i drivstoffavgiftene. Foto: Javad Parsa / NTB

Ap har til nå valgt en strategi med både-og. De vil både ha budsjettflertall med den faste gjengen og shoppe i Stortinget etter forlik med de borgerlige partiene. Det har sin pris.

Som da Ap viste at de også kan spille spillet i Stortinget, og fant sammen med erkefienden Fremskrittspartiet om en ny lov for motorferdsel i utmark. SV og MDG ble provosert, mens Sp var forsmådd og irritert.

For hver slik enighet øker spenningen innad i budsjettkoalisjonen.

Det hjelper selvfølgelig heller ikke at Senterpartiet spretter rundt som en våryr ungfole. Hvorfor skal vi da holde oss på matten? spør de andre partiene.

Regjeringen klarer samtidig å lande store forlik, som forsvarsforliket, og får gjennom det meste de selv legger frem for Stortinget. I en turbulent verden tror jeg mange velgere fortsatt ser dem som kompetente, selv om Aps oppslutning går nedover på målingene. Støtten til Støre blant velgerne er grei, om ikke imponerende.

Men både opposisjon og støttepartier sliter med å se en klar politisk retning. Selv om Aps rådgivere og representanter har blitt flinkere til å lytte, forankre og bygge flertall, er det få reelle forsøk på å bygge et felles lag eller male opp en høyere himmel over samarbeidet.

Det ligger kanskje ikke for en nøysom mann som Støre å bygge lag med middager og noe godt i glasset.

Men det er illustrerende at det eneste møtet med alle partilederne dette halvåret, fant sted på Statsministerens kontor over kaffe og litt frukt.

Vi er ikke der at statsministeren er «svak, svak, svak ... svak», som sosialdemokratiske Tony Blair hånet sin konservative motstander med i en legendarisk replikkutveksling i det britiske underhuset i 1997. Ikke ennå.

Men i seiersrusen etter valget virker det som Ap grovt undervurderte viljen og evnen til å stemme regjeringen ned i Stortinget.

I politikken er lojalitet alltid situasjonsbetinget.

Hvis resten av perioden blir som siste halvår, vil stortingsflertallet uten Ap bli stadig freidigere, samarbeidsklimaet vanskeligere og nederlagene flere. Regjeringen kan havne i en situasjon hvor de enten må svelge stadig mer stortingsregjereri eller sette hardt mot hardt. I ytterste fall må de true med å gå av.

Da blir de ikke bare svake på papiret, men i realiteten.

Undertegnede har vært politiker og statsråd for Høyre, men gikk ut av politikken da jeg startet i E24.