Sterkere sammen – så lenge du ikke mener for mye

Denne kommentaren er skrevet av NRK sin skiskytterekspert Marte Olsbu Røiseland, der Røiseland uttrykker egne meninger og synspunkt.

Det norske samfunnet er bygd på tanken om å tenke selv. Det er derfor vi lærer kritisk tenkning, refleksjon og selvstendighet fra tidlig alder. Eller som Trond-Viggo Torgersen synger: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa».

Når en utøver som Karoline Knotten gjør nettopp det – stiller spørsmål, viser ansvar og søker faglig diskusjon – burde det bli møtt med respekt. I stedet blir hun vraket fra landslaget.

Til NRK sier landslagssjef Per Arne Botnan at man må være med «100 prosent, eller ikke». En slik holdning fremstår som et brudd med den norske skiskyttertradisjonen.

Har vi virkelig kommet dit at det ikke lenger er lov å tenke selv? Skal alle presses inn i én modell – uten rom for faglig uenighet, individuelle behov eller justeringer?

Knotten fortalte til flere mediekanaler at hun stilte spørsmål ved treningsopplegget foran OL-sesongen – ikke nødvendigvis for å opponere, men for å skape forbedring. Hun ønsket dialog, innsikt og justeringer som kunne bidra til et prestasjonsløft.

Slike spørsmål burde ha vært starten på en konstruktiv samtale. Etter hva jeg har lest i intervjuer med de ulike partene, virker det som det ble det motsatte.

Brutalt brudd

Dette er ikke bare et brutalt brudd – det står også i sterk kontrast til holdningene forbundet selv hevder å bygge sitt arbeid på. Og det skjer i en sesong der norsk kvinneskiskyting mer enn noen gang kunne trengt en erfaren og ambisiøs utøver som Karoline Knotten.

Forbundet har løftet frem mental helse og god kommunikasjon som viktige verdier. Men når en utøver sitter igjen med følelsen av å ha blitt løyet til, og ekskluderes uten reell dialog – da svekkes troverdigheten.

I et prestasjonsmiljø må det være rom for å stille spørsmål. Takhøyde for åpen diskusjon og ulikt faglig syn er ikke en trussel – det er en forutsetning for utvikling.

Utøvere må føle eierskap til det de er en del av, spesielt i en individuell idrett som skiskyting. Når man i stedet møtes med lukkede dører og krav om lojalitet fremfor dialog, kveles både engasjementet og tilliten.

På ville veier

Da jeg var aktiv skiskytter, ønsket jeg flere ganger å gjøre justeringer på eget treningsopplegg før viktige mesterskap. Nettopp disse personlige tilpasningene gjorde at jeg gjorde mine to beste mesterskap, under VM i Anterselva og OL i Beijing.

Knotten har ikke vært illojal, etter min oppfatning. Her virker det som hun bare har vært engasjert og ønsket eierskap til egen utvikling. Hun stilte spørsmål, ikke for å lage bråk eller undergrave noen – men for å bli en bedre skiskytter.

Det burde blitt verdsatt, ikke straffet. Når initiativ og refleksjon møtes med ekskludering, sier det mer om systemet enn om utøveren.

Dette handler ikke bare om én utøver. Det handler om hva slags kultur Norges Skiskytterforbund ønsker å skape. Når kritiske spørsmål møtes med stillhet, og refleksjon tolkes som opprør, er vi på ville veier.

Knotten gjorde det vi ønsker at våre unge skal lære: å tenke selv. Hun fortjener ikke å bli vraket for det.