Steng matbutikkene

Folk er opptatt av høye matvarepriser. Prisene kunne antagelig vært lavere om det ikke var en matbutikk på hvert gatehjørne.

Her jeg bor i Oslo finnes to Rema 1000-butikker, to Kiwi-butikker, og en Meny-butikk innenfor en radius på 400 meter.

Vi er 10 000 innbyggere i området, men vi trenger ikke to store matbutikker 50 meter fra hverandre.

Tidligere i år skrev Aftenposten at det var syv Kiwi-butikker i samme område på Carl Berner i Oslo.

Matvarepriser bestemmes av mange ting: Moms, avgifter og importvern. Men mest av alt dagligvarekjedenes kostnader.

Blant annet innkjøpsprisen på mat, distribusjon, leie av lokaler, strømregningen, vedlikehold, og antall ansatte.

Færre og større butikker kan gi stordriftsfordeler i byer og tettsteder.

Jo flere små butikker desto dyrere kan maten bli.

Derfor bør matvaregigantene kutte ned på antall butikker.

Foto: Mattis Sandblad / VG

Norge er et av landene i Europa med flest dagligvarebutikker per innbygger. Vi har 3 816 kjedetilknyttede matbutikker i landet vårt.

Bransjen sier at butikkene trengs fordi vi er et langstrakt land og folk bor spredt. Lav befolkningstetthet gir høy butikktetthet.

Det er en del av forklaringen.

Men det forklarer ikke den massive veksten av matbutikker i byene de siste årene.

Sverige har dobbelt så mange innbyggere som Norge, men har færre antall matbutikker.

Butikkene i Sverige har bedre utvalg enn norske matbutikker, og er i snitt dobbelt så store. Og det finnes langt flere hypermarked i nabolandet.

I Norge er det 6,9 kjedetilknyttede matbutikker per 10 000 innbyggere6,9 kjedetilknyttede matbutikker per 10 000 innbyggereBeregningen er gjort med tall hentet fra rapportene NHO service og handels rapport for 2024. Og søsterorganisasjonen i Sverige, Svensk Dagligvarehandel. Se lenker til begge rapportene i denne kommentaren. , her jeg bor er det 10 matbutikker per 10 000. I Sverige er tallet under halvparten, 2,9 matbutikker per 10 000 svensker.

Foto: Naina Helén Jåma / VG

Hvorfor er det slik?

Dette handler først og fremst om beinhard konkurranse. Ikke bare mellom dagligvaregigantene Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop, men til sammen ti matvarekjeder. Inkludert butikker som Joker og Bunnpris.

Det forteller Odd Gisholt, ekspert på varehandel og tidligere professor på Handelshøyskolen BI.

Kjedene kjemper med nebb og klør om de beste lokalene med de beste inn- og utkjøringer og parkeringsplasser.

Det er viktig å ta markedsandeler fra konkurrentene.

Da tar matvaregigantene seg råd til at noen av butikkene har lav inntjening, fordi de ligger så tett.

Man skulle tro hard konkurranse skulle redusere matvareprisene.

Vi får riktig nok gode tilbud på vaskemiddel og ost i ny og ne, men i snitt har matvareprisene økt med over 30 prosent de fem siste årene.

«En ekstrem overetablering i Norge gir dyrere varer», sa Stein Erik Hagen, som grunnla lavpriskjeden Rimi til Dagens Næringsliv i 2019. Han mente at den kraftige butikkveksten presset matvareprisene opp.

Siden har vi hatt en pandemi etterfulgt av dyrtid, og vi får virkelig kjent på konsekvensene av overetableringen i byene våre.

Men er det bare bransjens skyld?

Nei, vi som forbrukere har noe av skylden. Særlig de av oss som bor i byer og tettsteder. Vi skal ha matbutikken så nær som mulig, gjerne bare et steinkast unna.

Kanskje fordi færre kjører bil, og ikke kan bære fire handleposer av gangen.

Så er det blitt en forventning om at matbutikken skal være åpen nærmest alle døgnets timer.

De fleste har åpent til klokken 23 på natten. Rema 1000 har åpent fra 07–24. Det koster penger å ha bemanning på kveldstid.

De fleste av oss handler gjerne på kveldstid. I utlandet stenger de fleste matbutikkene i 19-tiden.

Tilgjengelighet er omtrent det eneste butikkene har igjen å konkurrere på.

Særlig når de tre gigantene, Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop eier 95 prosent av matvarebransjen. Og har tilnærmet lik matvareutvalg.

Og det nylig er blitt slått fast i konkurranseklagenemnda at konkurransen mellom dem har vært for lav og at det har ført til økte matpriser.

Hva betyr det hele?

Det betyr at vi som forbrukere kan bidra til å presse matprisene ned. Hvis vi er villig til å akseptere lengre avstand til butikken.

Dessuten er butikkene et eneste gigantisk reklameplakat. Innredet til at vi skal handle mest mulig. Jo oftere vi handler, desto større er sjansen for at du kjøper ting du ikke trenger.

Færre butikker i byene er en vinn-vinn.

Matvareprisene kan gå ned. Og med færre og mer planlagte turer til butikken blir det smartere handel med mindre matsvinn.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.