Statsminister i limbo

Når Støre i dag skal oppsummere det siste halve året i en julepyntet statsministerbolig, må det framstå som en nesten uvirkelig berg- og dalbane.

Året det var så bratt

Før sommeren var opplevelsen at nå snudde det. Partiet krøp oppover på målingene, meislet ut ny strategi og hadde byttet både politikk og retorikk så vel som en rekke statsråder.

Et revitalisert Arbeiderparti skulle få Høyre-ballongen til å sprekke og ta velgerne tilbake fra Erna Solberg.

Men Adam var som kjent ikke lenge i Paradis.

Rett nok har lufta gått ut av Høyre. Men det har kommet i skyggen av at krisestemningen i Arbeiderpartiet har nådd partilederen selv. For første gang snakkes det åpent om at Støre må byttes ut etter 11 år som partileder.

En alternativ Støre-fortelling

Det har spredd seg en oppfatning av at Støres motgang delvis skyldes at han er blitt en slags politisk hakkekylling. For rik, for skolert, for veloppdratt og veltalende til å være partileder for det som nå en gang heter Arbeiderpartiet.

Derfor har medier så vel som politiske motstandere i og utenfor eget parti alltid vært ute etter ham.

Det er en fortelling som tåler å snus på hodet.

For hvilken annen partileder ville tålt to store valgnederlag, så mange kriser og konflikter, et konstant kjør av stadig dårligere meningsmålinger og fortsatt lede et parti som i skrivende stund er halvert siden han overtok?

Jeg tror ikke det er mange.

Tvert imot kan det være mer på grunn av enn på tross av Støres personlige kvaliteter at han har overlevd så lenge som partiets leder.

Der andre politikere stadig får merkelapper som kyniske og populistiske, er oppfattelsen av Støre at han er litt naiv og bare vil det beste.

Hans middelmådige egenskaper som opposisjonsleder ble i mange år unnskyldt med at han ville kle rollen mye bedre som statsminister.

Når det ikke akkurat går glitrende med hans regjering, vises det til at han er en statsmann som vi trenger i vår tid.

Taushet er gull

Og det er kanskje til kjernen. Støre med sine statsmannsegenskaper er litt hevet over den vanlige partipolitikken. Sannsynligvis har dette gjort ham mer urørlig i eget parti enn til et lett bytte for kritikere som har villet bytte ham ut.

Nå er åpenbart tålmodigheten slutt i deler av partiet.

Nesten ingen toneangivende Ap-politikere sier høyt at de mener Støre bør fortsette. Folk lirer av seg selvfølgeligheter som at «Støre er vår partileder», «det er en sak for valgkomiteen» eller «det er landsmøtet som bestemmer».

På den annen side er det knapt noen som sier høyt at han bør gå heller.

Tausheten råder. I et parti så rik på lekkasjer at de alene kunne holdt hele rørleggerstanden sysselsatt.

Både partiet og statsministeren ser ut til å gå inn i julen i en slags limbo.

Kalde føtter?

Støre må ta juleferie mens alle spekulerer i om hans siste dager som Ap-leder og statsminister nærmer seg. Julebudskapet fra deler av partiet er at han bør bruke den stille uke til å tenke seg grundig om.

Det kan for eksempel være ved å ta en lang skitur på Hallingskarvet, der Støre er kjent for å ta store beslutninger.

Mens andre deler av partiet må reflektere over om de mener arbeidsminister Tonje Brenna virkelig er klar for å overta oppgaven. Nå dukker det opp bekymringer om hun er tung nok, erfaren nok, kan utenrikspolitikk eller at hun knapt har et stempel i passet.

Blant Aps egne velgere er Støre mer populær enn henne, noe som antakelig bare skulle mangle.

Samtidig rykker partifolk ut for å slå fast at Støre er en statsminister for sin tid og at landet ikke kunne fått en mer kompetent og dyktig leder til å lose oss gjennom stormkastene.

Er det noe Støre er kjent for, så er det å være seig i motbakkene. I skisporet så vel som i politikken.

Klarer Støre også å lose seg selv gjennom stormkastene i eget parti, er det i så fall av samme grunn som at han mot alle odds har overlevd 11 år som partileder.

De utskjelte og beundrede statsmannsegenskapene.