«Sprikende prestasjoner»

Nora drar. Hedda skyter seg. Fru Alving mister alt mens hun forsøker å fri seg fra fortiden.

Ibsens kvinner har det sjelden godt i sine borgerlige ekteskap.

Alle lengter de etter noe annet. Og valgene de tar for sine liv, er ytterst forskjellige.

Ellida Wangel i «Fruen fra havet» er kanskje den som har størst mystikk knyttet til seg, selv om hun tar det mest tradisjonelle og kanskje minst spennende valget.

Like fullt er «Fruen fra havet» et gåtefullt stykke.

London-suksess til Norge

Å tolke Ellida Wangel er en kompleks oppgave.

Når Pia Tjelta skal spille ut denne underlige kvinne­skikkelsen i stein­bruddet i Fjæreheia ved Grimstad denne sommeren, er det samtidig en oppgave hun kjenner.

I 2019 gjorde «Fruen fra havet» suksess i London, også da med Tjelta i hovedrollen.

Den gang var oppsetningen to­språklig med både britiske og norske skuespillere. Når regissør Marit Moum Aune og Det Norske Ibsen­kompaniet nå setter opp samme forestilling i Fjæreheia, er det bare Tjelta som er med fra det opprinnelige laget.

Det meste annet er nytt, og dimensjonen med de to språkene er borte.

Ut mot havet

Ellida Wangel er gift med doktor Wangel (Anders Mordal).

Han er enkemann, og han har to tenårings­døtre fra første ekteskap. Ellida er vokst opp ved et fyrtårn, men nå bor hun med doktoren innerst i en fjord.

Etter at de mistet sitt eneste barn, har forholdet dem imellom vært vanskelig. Ellida strever, og hun lengter til havet. Dessuten kan ikke minnet om hennes første kjærlighet slippe henne.

Plutselig en dag står han på døren og vil ha henne med seg.

Det massive bruddet i Fjæreheia speiler godt Ellidas opplevelse av å være innestengt.

Scenografien minner om et sommerhus ved en sand­strand, men de ruvende berg­veggene bak legger et tungt preg over den tilsynelatende idyllen.

Pia Tjeltas Ellida er også tung i seg, og noe udynamisk i første del av stykket.

Det kan riktignok forsvares med at hun blir medisinert av sin mann, men noe forløses både i spill og dynamikk når hun møter Den fremmede (Oddgeir Thune).

Sprikende prestasjoner

Det noe tunge preget over forestillingen lettes av det levende spillet til Gina Bernhoft Gørvell som tenåringsjenta Bolette, og Olav Waastad som lærer Arnholm.

Waastads spillestil er kjennetegnet av det løsslupne og komisk overraskende. I «Fruen fra havet» trekker det en folkelig forståelse ut av karakteren han selv spiller, men også av stykket som helhet.

Ellers er prestasjonene noe sprikende.

Eksempelvis er det ikke akkurat to alfa­hanner Ellida må velge mellom: Doktoren har et hint av noe stakkarslig over seg, og Den fremmede blir uklar og komisk når han snubler seg gjennom steinene og sanden i Fjæreheia.

Fri og ufri

«Fruen fra havet» er likevel en oppsetning med tydelig og klar tematikk.

Den får frem hvor avgjørende fri vilje er i valgene vi tar, og at kjærlighet, tillit og frihet henger sammen.

Den viser også hvor enkelt det er å ta valg som er ufrie, slik Bolette gjør.

Men oppsetningen mister dimensjonen Ibsen har skrevet inn i den kunstneriske karakteren Ballested, som er strøket her. Ballested bringer inn et perspektiv som viser det tilpasnings­dyktige i mennesket, noe det kunne vært interessant om var med her.

UNGE LOVENDE: Hilde (Hermine Svortevik Oen) med hånda i akvariet i bildet over, og igjen sammen med Lyngstrand (Valter B. Jonas) under.

Foto: Antero Hein

Havet er sentralt i «Fruen fra havet», men virker langt unna i det monumentale bruddet i Fjæreheia. Et lite akvarium på scenen veier knapt opp for det.

Derimot forsterkes opplevelsen av Ellida Wangel som en fisk på land, kavende etter luft i sanden.

Årets sommer­oppsetning i Fjæreheia er en ordinær og helt grei «Fruen fra havet», der det spektakulære spillet dessverre uteblir.