6 hours ago
1
KRONIKKFORFATTER: YAEL NILSEN
KRONIKKFORFATTER: SARAH S. ABRAHAMDenne uken markerer vi at det er to år siden massakren 7. oktober 2023 – dagen som har endret våre liv for alltid.
Men for mange israelere og jøder blir ikke dette kun en minnemarkering av noe som har skjedd for to år siden.
Parallelt med at vi oppfatter at tiden går, både fysisk og ifølge kalenderen, har denne dagen ennå ikke tatt slutt for oss.
I skrivende stund er de fleste av oss israelere og jøder i hele verden fortsatt fanget i 7. oktober 2023.
Sorgen, som kjærligheten, er ikke politisk betinget.
Dens tilstedeværelse kan være altoppslukende, uten en helingsprosess.
Sorg og traume er aspekter ved den menneskelige tilstanden. Ved å erkjenne dette, erkjenner vi ikke bare hverandres smerte, men også hverandres menneskelighet.
En gjensidig anerkjennelse av hverandres sorg og traume, er derfor en forutsetning for dialog og for håp om fremtidig fred og forsoning.
Og det er nettopp vår felles grunntilstand, den menneskelige væren i verden, som gjør oss i stand til å forstå hverandre.
Ikke bare til å inngå en dialog, men til å forstå hverandre, i ordets dypeste kognitive og fenomenologiske betydning.
Foto: JOHN WESSELS / AFP / NTB7. oktober 2023 var egentlig en helligdag, en feiring. Hele familier, flere generasjoner, var samlet for å feire den jødiske høytiden Sukkot (Løvhyttefesten).
I stedet kollapset alt vi visste om verden, om vårt samfunn og om medmenneskelighet. Kontrasten mellom anledningen og det som skjedde, forsterket opplevelsen.
Det var opprivende. Traumet er dypt og berører kjernen i vår menneskelige trygghetsfølelse. Hele familier – besteforeldre, foreldre og barn ble tatt fra sine hjem, fra sengene sine – fra det aller tryggeste.
De ble utsatt for ubeskrivelige former for tortur, lemlestelser og likskjending.
De som ikke ble massakrert, var vitner til at deres nærmeste ble torturert og drept rett foran øynene deres, eller bevitnet kidnappingen av deres foreldre, barn, søsken, besteforeldre.
Og alle var fullstendig maktesløse.
Unge og musikkglade mennesker fra hele landet var samlet for musikkfestivalen, som på minutter ble forvandlet til et blodig skrekkmareritt.
Foto: Amir Cohen / Reuters / NTBIsrael er et lite land. I norske forhold er området nesten så stort som halvparten av Trøndelag, og folk har tette og nære relasjoner til hverandre.
Alle kjente noen den dagen. Enten noen som var på musikkfestivalen eller noen som var i kibbutzene og landsbyene langs grensen. Vi var alle berørte. Og ikke bare i Israel.
Vi våknet her i Norge til meldinger som tikket inn fra familie og venner i Israel.
En WhatsApp-melding fra venner den dagen lød: «E, vår elskede venninne, er beleiret i bomberommet i Kfar Aza, mens hun har terrorister inne i huset og rundt.»
Vi koblet oss umiddelbart til israelske mediekanaler for å følge med, mens familiene våre gjemte seg for raketter og terrorister, eller begge deler.
Israelere fra hele landet satte seg i bilene sine og kjørte på eget initiativ i retning festivalområdet for å redde ut sine barn som gjemte seg i skogen eller som rømte til åkrene og kibbutzene i nærheten av festivalområdet.
Andre reiste dit bare for å hjelpe til.
Terroristene kringkastet massakrene live i sosiale medier, og filmsnuttene og bildene nådde alle.
Alle ble dratt inn i massakrene.
Terroristene brukte ofrenes smarttelefoner og postet bilder av deres massakrerte lik på ofrenes Facebook-profiler. Barn fikk slike «nyhetsoppdateringer fra bestemor».
Og med tusenvis av terrorister på frifot i dette lille landet, omringet av fiender, kunne ingen føle seg trygg.
«Jeg så et bilde av en ung mor med to rødhårede småbarn på armene, bli tatt som gisler. Jeg klarer ikke å fungere mer. Aldri i mitt liv var jeg mer redd enn det jeg er nå. Aldri.», skrev en venninne.
Foto: Amir Cohen / Reuters / NTBTraumet som 7. oktober har skapt hos israelerne kan ikke reduseres til antall drepte og fysisk sårede, det kan ikke relativiseres og kan ikke politiseres.
Det brøt med den mest basale og grunnleggende trygghetsfølelsen et menneske kan ha i sitt eget hjem og eget land.
Bruk av angstdempende- og søvnmedikamenter har nesten tredoblet seg blant israelere etter 7. oktober.
Antall alvorlige PTSD tilfeller doblet seg, og én av tre kvinner og fem menn opplever post traumatisk stress.
76 % av israelske barn i alderen 2–12 opplever sterke emosjonelle belastninger som følge av 7. oktober og 56 % av barna har angstlidelser.
Én av fire israelere bruker nå beroligende medikamenter eller rusmidler.
Disse tendensene gjør seg gjeldende også for mange israelere og jøder utenfor Israel.
Foto: MENAHEM KAHANA / AFP / NTBEt av aspektene ved 7. oktober traumet er at det ikke hører fortiden til. Mennesket er ikke bare i verden, men også i tiden.
Så lenge gislene fortsatt er i tunnelene, griper dette aspektet ved traumet inn i vår evne til å være til stede. Ikke bare i verden, men også i tiden.
Det faktum at det fortsatt er gisler i Gaza har fanget det israelske samfunnet i en eksistensiell limbo.
På mange måter er vi fortsatt der, den dagen det skjedde.
Når vi skriver disse ordene, er håpet vekket en gang til.
Igjen venter vi spent på nyheter om en avtale som vil bringe gislene hjem, ende alle lidelsene, og tillate oss å begynne helingsprosessen.
Også denne berg-og-dal-banen mellom håp og endeløs fortvilelse har satt sine spor i oss.
Sorg og kjærlighet er hinsides politikk.
I fjor ble appellene i vår minnemarkering overdøvet av andres sorg.
I år ble plassen som vi brukte i fjor overtatt, og etter at vi offentliggjorde vårt program, dukket det opp en annen markering like i nærheten.
Du trenger ikke å dele vår sorg, men du må gi den rom.
Anerkjenne dens legitimitet og inderlighet.
Vi konkurrerer ikke om sorg og vi bør kunne ha rom for alle – israelere, jøder og palestinere i våre minner og ikke minst i det offentlige rom.
English (US) ·