«Spinkelt om det som gikk tapt»

1 day ago 3


Like sikkert som januar følger desember slipper Vidar Sundstøl fra seg en ny roman ved starten av det nye året. Det har han gjort siden 2019.

Like sikkert er det også at romanene er knappe, ettertenksomme, og at de gjerne knytter bånd mellom fortid og nåtid.

For magert

Denne gangen skulle jeg ønske Sundstøl hadde gitt seg bedre tid. Teksten fremstår skrinn, selv om den inneholder noen sterke enkelt-refleksjoner.

Hoved­person får jeg ikke noe tydelig grep om. Han bringer store tanker til torgs, men forsvinner som fysisk skikkelse bak de eksistensielle refleksjonene.

Tematikken er velkjent: Vidar Sundstøl skriver om det som ble borte. Om alt som gikk tapt.

Og han skriver om Bøelva, om Seljords­vannet, om lyd, stillhet og bevegelse. Den godeste Heraklit, filosofen som for 2500 år siden insisterte på at alt flyter, spøker i kulissene.

Det gjør også 1800-tallets impresjonister, som forsøkte å gripe solens skjelvende glitter på vannflaten eller lokomotivets prustende damp på sine fysiske lerreter.

Vidar Sundstøl

STILLHET OG LYD: Naturens storhet, enten det gjelder elvens brus eller regnets stille risling, har alltid spilt en stor rolle i telemarkingen Vidar Sundstøls bøker siden debuten i 2005. Ikke minst fugler har flydd gjennom bøkene hans, som representanter for det ikke-menneskelige som også har sin naturlige plass i verden.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Vakre syner

Her maler Sundstøl frem noen nydelige bilder. Ett av en isfugl, den sjeldne og sky fuglen som plutselig viser seg som en speiling i vannflaten. Et annet av ferskvanns­muslingene, de som lar elve­vannet gjennomstrømme seg i år etter år, og som i den kjølige strømmen danner skimrende perler.

De håndgripelige skildringene av tid som går, og tid som trengs for at noe skal skapes, er fine.

Rar og rørende er også historien om den bitte lille pukkel­ryggede mannen som kunne så mange eventyr. Dem fortalte han til eventyrsamleren Moltke Moe, som skrev dem ned i boken sin.

Men hvordan henger det alt sammen? At mannslingen endte sitt liv i elva, er det tilkobling nok?

Mislykket som forfatter – og far

Jeg-fortelleren i den 112 sider korte «Og likevel finnes du» har en del til felles med Sundstøl selv. Han er forfatter, har passert middags­høyden, og han strever med å skrive bøker. De blir alltid noe annet enn det han egentlig ville ha skrevet, sier han.

Om det er flere biografiske likheter mellom fortellingens forfatter og bokens forfatter, vet jeg ikke.

Fortelleren føler seg mislykket i alt han gjør. Når han nå henvender seg til et du, er det til en mulig ufødt sønn, en som bare var til som en celle­klump i to små uker før han ble utstøtt med blodet i toalett­skålen.

Var det en sønn? Fortelleren tenker seg i alle fall at det var det, og det er dette barnet som likevel finnes, som det står i tittelen.

Roman eller essay?

Sorgen over det som ikke ble, er en grunnleggende menneskelig erfaring.

I sin forrige bok, «Dag fra natt», skriver Sundstøl om tapet av en to år gammel sønn. Denne gangen er barnet ikke engang blitt et barn, bare muligheten av et.

Fortvilelsen oppleves mer forsert her, som om Sundstøl trenger et spring­brett for å kaste seg ut i svimlende sammenføyninger av størrelser som tid, tap og tilstede­værelse.

Hvordan lød melodien som ble spilt på en 40 000 år gammel fløyte? Hvordan har myter og musikk gjort oss til de menneskene vi er?

Slike eksistensielle funderinger er det mange av i romanen. Noen egentlig handling finnes ikke.

Er det kanskje heller et essay jeg leser, lurer jeg på. Slik kan boken minne litt om verkene til Jon Fosse. Han lar også ofte tankerne kverne rundt liv og død uten å servere noen plotdrevet dramaturgi. Men under tanke­surret har Fosse en fremadstrebende bevegelse.

I Sundstøls mange gjentakelser finner jeg ikke den samme dirrende intensiteten som kjennetegner Fosse.

Jeg savner en tydeligere jeg-forteller og et tydeligere grep som viser hva forfatteren vil. Men så er vel nettopp hensikten å mane frem det som ikke kan gripes?

Så på ett vis har han absolutt lykkes.

Og noen bilder blir i lang tid stående: En isfugl som speiler seg i vannet, et musling­spor på elve­bunnen, og to hender som sliter med å finne hverandre – i en gul Datsun på vei hjem fra sykehuset, den gangen fremtiden ikke lenger var et barn.

Publisert 06.01.2025, kl. 22.06

Read Entire Article