«Spellemann-vinneren er best når han er seg selv»

At 21 år gamle Ari Bajgora er rapper med stor R er nok ikke det man tenker ved første øyekast.

Men jo, da: Allerede som 11-åring rappet den Grünerløkka-oppvokste kosovoalbaneren til fremmede i Sofienbergparken til inntekt for mennesker i nød.

Tre år senere, i den voksne alderen av 14, snek Bajgora seg inn på Oslo Plaza og lærte bråkebøtten 6ix9ine å bruke bestikk. Det er gangster, det.

De siste årene har Ari Bajgora nærmest blitt et fenomen. Med låtene «Løsningsorienterte» (2023) og «Situasjon» (2024) ble han umulig å ikke legge merke til.

Samarbeid med norsk raps gudfar Tommy Tee, Furusets store sønn Rambow, og nyligst med legendene OnklP og Joddski, har vist at Bajgora tilsynelatende sloss i en vektklasse langt over hans egentlige.

Med en kort, dog fenomenal mikstape under beltet, og en aldri så liten Spellemannpris for «Årets gjennombrudd», kommer nå den unge oslorapperen sitt debutalbum.

«Valget å gå, og vi gikk» er ett av få norske album nå for tiden som faktisk føles som ekte hiphop, slik TP Allstars, Warlocks og Tungtvann gjorde da de var på topp.

Ubeklagelig og ærlig

Flere norske debutalbum som har kommet ut de siste årene har vært fremstilt som et forsøk på å si «her har du hele meg». De fleste har feilet.

Noen kastet masken og gikk solo, mens andre stakk til Alicante eller Nashville for å få ny inspirasjon. Som regel ble resultatet kort, kjapt kastet sammen og endimensjonalt.

Ari Bajgora har holdt seg hjemme og på gatenivå, og har levd som han har alltid har gjort.

På grunn av dette har han tilegnet seg enda flere metaforer og punchlines som både er hjemmekjære og lette å relatere til. Dette er et debutalbum som så absolutt viser hvem Ari er som artist, og hva han står for.

Det er nesten vondt å hylle at et album har en spilletid på nesten én time. Det er ikke lenge siden dette var standarden. På «Valget å gå, og vi gikk» viser Bajgora, for det meste på godt vis, hvorfor hans musikk skiller seg fra resten – både i spilletid og når det gjelder kvalitet.

Fra første låt, «Kanskje til nytte», skjønner man at dette er et ambisiøst album.

Temaet, som kan kokes ned til «Om du skal gjøre noe, gjør det selvsikkert og på ekte vis», er selve essensen i hiphop-kulturen. At en 21-åring dedikerer åpningslåten sin til akkurat dette, og på så godt vis som han gjør, beviser hvor god kontakt han har med musikken og kulturen han har vokst opp i.

Ville hatt godt av en kvalitetssikring

Som regel når norske rappere skriver låter om rus og kriminalitet, så er det med et angrende tilbakeblikk og en ambivalens rundt det de har gjort.

Ari, derimot, angrer ikke så mye. Likevel, «Valget å gå, og vi gikk» er ikke et skrytealbum à la Three 6 Mafias «Most Known Unkown» (2005), for å ha det på det rene.

Samtidig er det heller ikke enkelt å plassere albumet innenfor én sjanger. Noen ganger er det frat-rap, som med «Koster å være kar», andre ganger er det renspikka gangster-rap med boombap-låter som «Sirkler og kvadrater» (feat. Lars Vaular) og «Kompisen til kompisen til fetter’n min».

I flere tilfeller består albumet av låter som faller mellom stoler, og det er også disse låtene som skiller seg mest ut. Dessverre.

«Hvis jeg kunne fly», «Stjernestøv», «Walking dead», «Dopamin» og «Hustle for Burek» er, med mangel på en mer kreativ beskrivelse, anstrengende å lytte til.

Låtene tilfører heldigvis albumet mye rent tematisk. Det er her Ari synger og rapper om hvor vanskelig det kan være å holde på kjærlighetsforhold som fremtredende artist, å måtte beklage seg til foreldrene sine for oppførselen sin, og om indre konflikter.

Samtidig har man ikke lyst til å høre på disse låtene, og da forsvinner uheldigvis mye av poenget.

Ung mann av flere talenter

«Valget å gå, og vi gikk» er et personlig, kreativt og utvilsomt godt album. Iblant er det også overambisiøst, utstrukket og overprodusert.

Det er på de låtene Ari bare er seg selv og rapper med hjertet utenpå skjorten over en enkel og hard beat at han er på sitt beste.

Bajgora har en rapflow og diksjon som gjør at man får med seg hvert eneste ord som kommer ut av munnen hans. I tillegg er disse ordene godt skrevne og ofte flertydige.

Ari Bajgora er en rapper som evner å skrive både morsomme og alvorlige tekster, og som vet når de ulike tekstene passer seg.

Men, når ett og samme album både har låter som «Kompisen til kompisen til fetter’n min», og «Hvis jeg kunne fly», er det vanskelig å forstå hvorfor det ikke er flere som høres ut som førstnevnte. For så vidt bør ingen noen gang låte som sistnevnte.

Foto, toppbilde: Runar Lindseth, NRK P3