«Spektakulært»

Hun er kjent for å bruke sin egen kropp og sin vakre, jamrende sang­stemme.

I dyriske, drømme­aktige forkledninger maner hun frem eventyrlige og trolske fortellinger.

Hun skaper scenografier, skulpturer og levende bilder.

I år er det performans­kunstneren Tori Wrånes som har fått den store æren av å være årets festspill­utstiller.

På vei til Bergen Kunsthall gleder jeg meg som et barn.

For Wrånes er som regel en garantist for spektakulære og overraskende opplevelser.

I 2010 hang hun med et flygel utenfor en fjellvegg i Lofoten og spilte og sang, før hun til slutt satte fyr på det store instrumentet.

I 2017 satte hun et verdig punktum for Museet for samtids­kunst ved å forvandle hele bygningen til et prustende dyrs buk.

Året før hadde hun allerede fått sjansen til å frakte Nasjonal­museets grunn­stein til bygge­plassen på Vestbanen.

Med lange fletter og høyhælte sko, og den veldige steinen på ryggen, svevet hun fra en heise­kran over Aker brygge mens hun sang «Solveigs sang».

Som en båt på sjøen

Utenfor Bergen Kunsthall er stemningen spent. Det er forsinkelser. Det er en del detaljer som ennå ikke er kommet helt på plass. Og pressen venter utålmodig.

Når vi omsider får slippe inn, er det en mektig og sanselig scenografi som møter oss.

Det vakre funkis­bygget er for anledningen fullstendig forvandlet.

Salene er teppe­lagt fra gulv til tak. Nede ved gulvet og opp til midt på veggen er teppet farget i blåtoner: preusser­blått og blåsvart iblandet ultramarin.

I øvre del av rommet er teppet beige­farget med blekgrå sjatteringer.

I det blå gir farge­forskjellene en følelse av bølger, mens det minner mer om sand­dyner eller marmoreringer i den beige delen.

To enorme rød­brune årer trenger gjennom veggene fra midt­rommet og ut i de to store salene, som om kunst­hallen er en veldig robåt til sjøs.

Langs veggene løper en skinne der en pipende liten mus på sparke­sykkel farer omkring som en humoristisk detalj.

I hver av salene er det plassert skulptur­grupper.

I den ene ser vi to gigant­mennesker som står på alle fire vendt mot hverandre med et fløyte­liknende rør fra munn til munn.

Fløyten går tilsynelatende gjennom den ene skikkelsen og blir til en hale som ender i noe som likner tuten på en trompet.

Ut av denne luren har det liksom falt et barn uten hode, men med fire armer eller labber.

I det andre rommet ser vi en kropp som vokser ut av en annen kropp.

Der hodet til den øverste personen skulle vært, er det i stedet en mektig fugl – kanskje som et bilde på store tanker og ideer.

Savner fysisk performans

Scenografien er ledsaget av et mektig lyd­landskap: en 40 minutter lang komposisjon.

Jeg blir umiddelbart grepet av en uimotståelig trang til å legge meg ned på gulvet og liksom sveve eller duve i den visuelle og lydmalende helheten.

Jeg ligger på det myke vegg-til-vegg-teppet og lytter til lyder fra havet: konkylienes sang og bruset fra dønningene som blir til torden, og etter hvert til en dunkel sang som minner om en døds­messe.

Det er Tori Wrånes' vokal som er fordreid og mangfoldiggjort slik at hennes stemme alene blir til et helt kor.

Der jeg ligger, tenker jeg at dette er virkelig en interessant og spektakulær scenografi.

Men jeg må innrømme at når en av våre fremste performans­kunstnere omsider ble valgt som festspill­utstiller, så hadde jeg håpet at kroppslige, levende bilder skulle spille en noe viktigere rolle.

Noen vil kanskje innvende at et fysisk teatralt innslag i utstillingen kun ville kunne oppleves av de få.

Jeg tror likevel det ville beriket helheten.

Vil bli stående

Jeg var ikke til stede verken da Tori Wrånes brant flygelet sitt i Lofoten eller da hun hang syngende i et grantre ved en skiheis i Alpene.

Likevel er dette verk jeg har et sterkt og levende forhold til.

Men også uten performans har hun med «Moon Bag» skapt et verk som vil bli stående som en stor opplevelse og et svært viktig prosjekt i hennes kunstnerskap.

Se Mona anmelde utstillingen i «Nyhetsmorgen»: