Speilet har snudd

Nå brenner det på dass. I Høyres hus. Der foretrekker de kanskje mer sivilisert språkbruk, men «ildutvikling på toalettet» gjenspeiler ikke alvoret.

For 16,2 prosent er krisetall for Erna Solbergs Høyre. Vi må tilbake til de harde 2009-åra for å finne like svake tall.

På ett år har 300 000 velgere forduftet. Over natta er alt snudd på hodet. Det solide overtaket Høyre har hatt, er fullstendig forvitret.

Men en ulykke kommer sjelden alene.

Høyre må også se på at deres sterkeste kort, tilliten til Erna Solberg, har fått en knekk. For første gang siden 2021 passerer Støre med en hårsbredd Solberg på spørsmålet om hvem som er best egnet til å være statsminister i Norge.

Nå vil det spørsmålet til en viss grad henge sammen med partienes oppslutning, og Høyre-lederen er fortsatt betydelig mer populær enn partiet sitt. Isolert sett burde statsministeren knust Høyre-lederen med slike tall de nå ser på målingene.

Men Solbergs solide overtak på Støre på tillitsmålingene har vært hennes kanskje største superkraft.

Har de ikke satt krisestab i Høyre må de alle være smittet av Solbergs ekstremt lave stressnivå og hvilepuls.

Ikke bare er Høyre halvert på meningsmålingene på under ett år. De ydmykes også av et Ap som har skutt i været.

Norstats ferske måling for NRK, Dagbladet og Vårt Land bekrefter inntrykket av en voldsom respons blant velgerne etter at Støre ommøblerte sin regjering.

I flere år har Ap strevd med å kare seg over 20-tallet. Nå pusher de på mirakuløst vis 30-tallet på målingene, som rett nok er tatt opp i skilsmisse-eufori og Jens-rus.

Høyre har havnet i en lite misunnelsesverdig skvis mellom Sylvi Listhaugs fininnstilte Frp og Støres reposisjonerte og blankpussede Ap.

Også det klare borgerlige flertallet er fullstendig oppsmuldret. Både KrF og Venstre er under sperregrensa på vår måling, og det er for første gang siden 2023 er det klart rødgrønt flertall.

Det finnes knapt historiske eksempler på at velgerne har snudd seg så brått fra en måling til en annen.

Fra utsiden ser det ut som Erna Solbergs statsministerdrøm glipper mellom fingrene hennes. Hva i alle dager skal hun gjøre nå?

Stabile Sylvi

Frp viser igjen med sine 25,3 prosent hvor solid veksten deres er. Senterpartiet skal slite med å ta opp kampen om Sylvi Listhaugs velgere.

Selv etter flere uker der det meste har handlet om regjeringsdramaet og Sp har fått hamret inn sin primærpolitikk morgen, middag og kveld, løftes Vedum og co. i ubetydelig grad på målingene.

Også de virker å være fintet ut av Aps splitter nye strømpolitikk.

Sylvi Listhaug viser også at hun lykkes stadig bedre med å ikle seg ulike roller og format. Nå er det ikke lenger bare utestemme-Listhaug vi får se og høre. Selv om sin paradegren kriminalitetspolitikk, snakker hun samlende og behersket.

Men noen borgerlig lagbygger kan hun ikke kalles. Hennes nedsnakking av samarbeidspartier, irriterer stadig mer.

Venstre må kaste talepunktene

Også Venstre kan ha pådratt seg et problem. De har lenge hatt bekvem avstand til sperregrensa, men formkurven er fallende. Det er all grunn til å tro at Venstre haste-justerer sin strategi.

De har lenge levd godt på misfornøyde lillavelgere og med Senterpartiet såkalte byfiendtlighet som drømmemotstander. De har gjort mest og tøffest støtte til Ukraina til en slags hovedsak. Men med Trygve Slagsvold Vedum ut og Jens Stoltenberg inn, er det neppe en like gullkantet vei til valget.

Det er likevel ingenting mot den rådvillheten som må finnes i Høyre.

For det massive velgerfallet de nå opplever, kommer på toppen av at de måned for måned har mistet gradvis flere velgere til Frp. At de i så liten grad har klart å vinne på høyrebølgen vi ser, er strengt tatt det største mysteriet.

Man kan lure på om de ikke tatt konkurransen fra Frp tilstrekkelig på alvor. Eller rett og slett har sovet i timen.

Alt Høyre gjør nå, vil kunne oppfattes som enten for lite og for sent eller lett desperat. Slik deres strømløsning «tryggstrøm» framsto som noe de hadde rasket sammen i full hast, ikke noe de selv hevder de har jobbet lenge og grundig med.

Politisk er det ikke helt enkelt å se hvor de skal gå. Mange mener Høyre må rendyrke seg mer som et høyreparti og ta kampen opp med Frp, men det kommer ikke uten risiko. Ikke bare legitimerer de Frp, de gjør også rommet i sentrum vidåpent for Arbeiderpartiet.

Og med sin nye og mer høyreorienterte politiske linje er Ap langt bedre rustet til å forsyne seg av de sentrumsorienterte velgerne.

I Støres sko

Høyre selv mener alle påstander om at de har sittet stille i båten og høstet av regjeringas feil, er blodig urettferdig.

Nå får Erna Solberg smake på hva Jonas Gahr Støre har stått i. For speilet har snudd. Plutselig er det Støre som lykkes med alt, mens alt Solberg tar i blir til gråstein.

Sannsynligvis er Solberg like mye eller lite kjedelig og grå som før. Hadde målingene sett annerledes ut, ville hun blitt forstått som stødig og trygg. Nå beskrives hun som akterutseilt og tom for ideer.

For Støre må det nok fortone seg litt rart at han etter jula ble omtalt som en helt ny mann. Deltakelsen i tv-suksessen A-laget ble spilt inn mange måneder tidligere. Han var ikke nødvendigvis mye mer aktiv enn før, men alt han gjorde fikk synlighetens lys på seg. Nå har Støre fått det bekvemme vinner-stemplet.

Det Høyre-strategene for all del ønsker å unngå, er at det fester seg inntrykk av at det er Erna Solberg som er problemet. Det er mange som mener at også Høyre må «ta en Brenna», dvs bytte ut Solberg som partileder med yngre krefter.

De fleste som sier det i dag hører ikke hjemme i Høyre, men det er et synspunkt som ubønnhørlig vil presse seg fram dersom Høyre ikke klarer å snu trenden.

Også om det kan Solberg saktens få høre noen trøstens ord fra Støre.

Noen spenningsmomenter kan likevel endre dette:

Et åpenbart halmstrå for høyresiden er om den nye Ap-euforien vil avta. Selv om personer er viktige, bruker norske velgere først og fremst å stemme på politikk.

Både Stoltenberg og Solberg var eksempelvis begge svært populære som personer da de tapte valget, henholdsvis i 2013 og 2021. Velgerne var først og fremst lei av partiene deres.

Når målingene sannsynligvis vil normalisere seg noe, får vi se hvor sterk den politiske høyrebølgen er.

Et annet utfall er at Ap-regjeringas møte med Stortinget kan bli tøffere enn de forestiller seg. De vil møte kritikk fra alle kanter, ikke minst også fra Sp, som nok er en bitrere eks enn de prøver å gi skinn av.

Dessuten kan Ap i mange saker møte noen de kjenner godt i døra.

De høres ut som de har vært utsatt for et politisk stockholmssyndrom der de nærmest har vært Sps gisler i distriktspolitikken.

Gjemt og glemt er at de selv har gått den veien med åpne øyne, men det var da Sp fløy høyt på målingene.

Allerede mumler opposisjonen om at Aps gamle arroganse er på full fart tilbake der de skifter ut politikk i et rasende tempo.

• Norgespris på strøm, som Støre nylig advarte mot? Ikke populistisk og markedshemmende når forslaget kommer fra oss.
• Sette foten ned for EU-direktiv på energiområdet? Fornuftig, ikke EØS-fiendtlig når utspillet kommer fra oss.
• Utrede kjernekraft? Ikke uansvarlig å skyve kraftproblemet foran seg når forslaget kommer fra oss.

Men for Aps frafalne velgere er dette musikk i ørene. De mange som har sittet på gjerdet og ristet på hodet av partiet sitt, har synkront hoppet begeistret ned hos sitt gamle parti. I tillegg har Ap tettet lekkasjen til Høyre, og lokket velgere fra andre partier på venstresiden.

Samtidig har Høyre-velgerne, som lenge har vært like lojale som de nordkoreanske, i stort monn tatt over den ledige plassen på gjerdet. Nå er det Høyres lojalitet som er på jumboplass.

Høyres viktigste trøsteklut er likevel at den såkalte oppvekkeren kom før vinterferien, ikke engang rundt sommerferien. For det er fortsatt en god stund til valget.

Når vi har sett hvordan alt kan snus opp ned i norsk politikk på to uker, så er faktisk sju måneder en liten evighet.