Sorg for alle

Kanskje vi bare skal ta det i kirken, da ... Jeg har hørt det så mange ganger.

Familien ønsker egentlig en seremoni uten religiøst innhold. Det gjenspeiler ikke den de har mistet, eller deres egne verdier. Men det er vanskelig å finne et egnet og verdig sted – i hvert fall uten at det koster mange tusen kroner. Kirken er gratis. Og praktisk.

Så da blir det gjerne slik – en prest, en bønn og tre salmer. Fordi det er lettest. Ikke fordi det nødvendigvis føles riktig.

Men hva skjedde da med trosfriheten?

Flere uten tro – men mange havner i kirken

Norge er i ferd med å bli et mer sekulært samfunn. Ifølge SSB oppgir kun 27 prosent at de har en kristen tro. Andelen som aldri har trodd på noen gud er mer enn doblet siden 1990-tallet. Samtidig faller også antallet for både dåp og konfirmasjon i Den norske kirke.

Men seremoniene våre har ikke fulgt etter. Fortsatt foregår ni av ti gravferder i Norge i regi av kirken. I Oslo, hvor mangfoldet er størst, ble 63 prosent av alle begravelser i 2022 holdt i kirken. Ikke nødvendigvis fordi folk ønsker det – men fordi det er det som finnes.

Når døden rammer, har de fleste verken snakket med sine nærmeste om ønsker, eller erfaring med å arrangere en begravelse. Man står midt i sorgen, og valgene må tas raskt. Da velger mange det kjente – selv om det ikke speiler det livet som nå skal hedres.

Et godt alternativ

Stadig flere velger livssynsåpne seremonier. Ikke fordi de må – men fordi det oppleves riktig. Her er det mennesket som står i sentrum. Seremonien formes fritt ut fra pårørendes ønsker, med fortellinger, musikk og symboler som betyr noe. Ingen salmer om man ikke ønsker det. Ingen prest. Ingen forkynnelse.

Bare et rom – ment for å romme sorg, kjærlighet og avskjed.

Tilbakemeldingene jeg får er ofte fulle av takknemlighet. Mange opplever det som mer personlig, mer ekte, mer i tråd med livet som er levd. Men det er fortsatt for få steder der slike seremonier kan finne sted.

I Oslo finnes det flere livssynsnøytrale kapeller, men ingen som tar mer enn 180 mennesker. I tillegg er det stort press på kapasiteten. Og på små steder finnes det ofte ingen alternativer i det hele tatt – annet enn en gymsal eller et leid lokale til flere tusen kroner.

Er det reell valgfrihet – når noen valg koster mer, krever mer og oppleves som mindre tilgjengelige?

Trosfrihet må gjelde alle

Trosfrihet handler ikke bare om retten til å tro. Det handler om retten til å ikke tro, og til å leve – og dø – i tråd med egne verdier.

En verdig avskjed er en menneskerett. Gravferden er ikke bare et farvel – det er også et ritual som gir støtte, sammenheng og mening for de som er igjen. Da må det finnes rom, også for dem som ser mennesket som viktigere enn religionen.

Det finnes håp. Arkitekter har foreslått å gjøre om kornsiloen på Vippetangen til et seremonibygg. Human-Etisk Forbund og Fonus har foreslått å bruke det gamle Munchmuseet.

Regjeringen har åpnet for støtteordninger til livssynsåpne seremonilokaler. Men dette kan ikke bare være ildsjeler og initiativ nedenfra. Myndighetene må ta ansvar.

Når kommuner bygger nye kulturhus, rådhus eller omsorgsbygg – hvorfor ikke inkludere et seremonirom som kan brukes av alle? Hvorfor skal det være gratis å bruke en kirke, men koste dyrt å velge noe annet?

Jeg brenner for at mennesker skal få leve i tråd med egne verdier. Hvorfor skal ikke det også gjelde i døden?

Livssynsåpne seremonier er et godt valg for stadig flere – og deres valg fortjener å bli møtt med samme respekt, ressurser og muligheter som alle andres.