«Som en synthklang i en Bach-sonate»

De siste årene har flere institusjoner utforsket en ny type samlings­presentasjon, der en utvalgt samtids­kunstner går i dialog med verk fra samlingen.

I vinterens utstilling på Kode får den velrenommerte keramikeren Heidi Bjørgan utfolde seg i fritt i Rasmus Meyers samlinger.

Og her går hun virkelig ikke stille i dørene.

I sammenstillingen mellom egne keramiske skulpturer og historisk kunst og formgivning skaper hun noen ganske saftige kontraster.

Heftige kontraster

Hele utstillingen innledes med et spektakulært og monumentalt fotografi i gull­ramme.

Der poserer kunstneren selv med en veldig hund i Kodes overdådige Blumenthal-sal, der rokokko­malerier pryder veggene.

Bildet minner om et klassisk adelig jakt­portrett.

Rasmus Meyer var kjøpmann og en ambisiøs kunst­samler, som hadde som mål å samle alle kunstnere med betydning for norsk kunst­historie.

Samlingen hans, som forvaltes av Kode, er også omfattende og rikholdig.

Her finnes alt fra romantikeren J.C. Dahl til de norske Matisse-elevene.

Heidi Bjørgan lager keramiske objekter i spennet mellom det vakre og det heslige.

Hun kretser om vase­formen, og både feirer og forsøker å bryte seg fri fra den eldgamle pottemaker­tradisjonen. Ofte minner skulpturene hennes om leirgods som har kollapset på dreie­benken, eller blitt ødelagt i ovnen.

I utstillingen løfter Bjørgan frem sider ved samlingen mange ikke kjenner så godt til fra før.

Som for eksempel Rasmus Meyers lidenskap for porselen og keramikk.

En del av porselens­samlingen er ikke lenger i museets eie, men her har Bjørgan hentet inn objekter som tilsvarer det hun fra kilder vet at Meyer var i besittelse av.

En heslig gul tråd gjennom det hele

Heidi Bjørgan har aldri dyrket det harmoniske.

I utstillingen er hun opptatt av å skape dissonanser. Hun har valgt seg en skingrende sitrongul farge som et koloristisk refreng på podier og pidestaller.

Denne fargen klinger som en gjennomtrengende synth­tone midt i en Bach-sonate.

De første fem minuttene er jeg litt ambivalent begeistret for dette grepet.

Jeg forstår ideen om å skape en kontrast, om å ville bryte drastisk med all museal takt og tone og alle regler for visuelt hierarki.

Jeg tenker først at det kan vekke oss som betraktere og skjerpe vårt blikk på de dristige sammenstillingene.

Men ganske fort fortoner det gule seg som en øredøvende alarm som gjør det vanskelig å konsentrere seg om de subtile stil­kollisjonene og material­møtene som Bjørgan så kyndig har stilt opp mot hverandre.

Jeg må holde hånden foran og forsøke å stenge ute den skingrende fargen for å se de finstemte valør­samtalene som utspiller seg mellom for eksempel maleriene på veggene og Bjørgans objekter.

Med noen få overraskende unntak, opplever jeg at dette farge­grepet forstyrrer sammen­stillingene mer enn det bidrar til å skape en samtale mellom de ulike arbeidene.

Likevel ble jeg overbevist om at Heidi pluss Rasmus faktisk er lik sant.

Bjørgans skakke, sanselige vaser snakker godt med alt fra nasjonal­romantiske malerier til gamle steintøy­krukker, pyntelig, overdådig meissener­porselen, stilmøbler og gyllenlærs­tapeter.

Minus den vonde farge­dissonansen synes jeg absolutt at sammenstillingene bidrar til å berike og utdype opplevelsen av den flotte samlingen til Rasmus Meyer.