Snøkaosets varme side

«Snømageddon» gjør noe med oss. Kaoset tiner sosialt frosne nordmenn.

Det ble en heftig måkemorgen. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Tirsdag 7. januar kl. 20:01

De store snømassene er akkurat like irriterende som flakene som falt i fjor. Morgenens nødmåking for å få bilen ut av garasjen, var det motsatte av gøy. 

Det var heller ingen høydare å skli rundt på veiene for å få levert på diverse skoler, i et håp om å nå en t-bane som kunne få meg til jobben i tide. 

Slik gikk det ikke.

Men akkurat da blodtrykket var det som varmet kroppen mest, var det noe fint som ble tydelig i snøføyken på forstadsperrongen. 

Folk snakket sammen, selv om de ikke kjente hverandre. 

Det var ikke bare «alle stirrer ned i mobilen-modusen». Selvsagt måtte ruter-appen sjekkes innimellom, i håp om at et eller annet måkemirakel kunne redde logistikken. 

Likevel skilte noe seg tydelig fra hvordan morgenforsamlingen pleier å opptre. Da er det gjerne en og annen konstellasjon som konverserer ivrig, så resten av perrongen eller vognen får vite alt om ting vi ikke har noe med. Resten er kapslet inn i sin digitale verden.

Men når snøkaoset rammer oss, er det som om de sedvanlig sosiale kodene forandrer seg. Plutselig er vi alle i samme båt, eller i samme snøhaug, om du vil. 

Brått blir det naturlig å snakke med hvem det måtte være om værfenomenet som har rammet oss.

 Folk i nabolaget du vanligvis bare er på nikk med, blir riktig så snakkesalige. Det går på innpust og utpust om mengde, konsistens og fremtidsutsikter for de voksende snøhaugene.

Tenk om vi nordmenn kunne hatt tilsvarende interesse av å snakke med andre også når været er helt gjennomsnittlig? 

Som nordmann er den tanken skremmende og slitsom. Men det hadde også vært interessant om vi som folkeslag kunne utfordret oss selv litt mer sosialt i hverdagen.

Effekten av store snøfall som dette, er ganske sammenlignbar med et par-tre andre situasjoner.

 Møter du på noen vi ikke kjenner i marka, er det helt naturlig å si hei. Stopper du for en kaffe i en markastue, er det ikke noe påtatt over å utveksle strofer om føre og forhold. På sjøen hilser vi blidt på hvem det måtte være. 

Hadde vi møtt noen av de samme personene på gaten, ville vi neppe tenkt tanken engang på å si “hei”. Og om noen sitter på bussen med et ledig sete ved siden av seg, er det normalt en lettelse å finne et eget dobbeltsete i stedet for å få selskap.

Snøen lavet ned i Oslo. Foto: Naina Helén Jåma / VG

Men når det kommer til snø, virker det som kaoset også har en varmende side. 

Misforstå meg rett, det gjør det ikke mindre fristende å hytte med neven og drømme om at værgudene kommer på bedre tanker. 

Det er jo bare å misunne alle dem som har valgt å være helt andre steder enn her akkurat nå. I dag var det et skikkelig “note to self”-øyeblikk, da jeg bestemte meg for å aldri mer være ironisk overfor dem som forlater Norge over tid om vinteren. De er jo mye lurere enn vi som måker på oss ryggtrøbbel det ene året etter den andre.

Likefullt er det aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Nå er det litt koselig å se ut på en nymåkt oppførsel, med parademarsj til garasjen.

Takket være en snill nabo med snøfreser.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.