Snobbete med løping?

Kjære Astrid Meland – jeg skjønner jo at du har kost deg da du skrev «advarselen mot joggebølgen».

Det er jo nesten som å lese en satire over en Instagram-story.

Men du koker ned hele jogge-Norge til en gjeng som spretter rundt i supersko til 4000 kroner, med manikyrerte hender og gullklokker som piper i takt med prestasjonsjaget.

Da kjenner jeg behov for å snøre skoene og si ifra.

For her ute, på ordentlig, i virkeligheten, er løping så mye mer.

Jeg får ukentlig meldinger fra folk som aldri har løpt før – som trodde løping var forbeholdt de spreke, de som hadde løpt hele livet, de med klokkene, appene og karbonplatene.

Og så har de oppdaget noe helt annet:

At du kan være helt vanlig, løpe i vanlig joggesko, uten å poste et eneste steg på Strava, og likevel kjenne på verdens største seier:

«Jeg klarte det. Jeg løp. Jeg, som aldri trodde jeg kunne!»

At noen velger å bruke penger på bra sko eller en klokke, betyr ikke at løping har blitt en snobbete sport for folk med sparekonto i sveitsisk bank.

Foto: Privat

Det handler om prioriteringer – akkurat som noen kjøper dyre sykler, strikkepinner i alpakkatre eller hundebur til 8000 kroner.

Men du trenger ikke Porsche for å lære deg å kjøre bil. En helt vanlig Volkswagen holder i massevis.

Og sånn er det med løping også.

Å insinuere at folk løper for likes, blir rett og slett feil.

For veldig mange handler det om det motsatte – om egentid, et pusterom, en stille time der ingen maser og ingenting forventes. Det er terapi i bevegelse.

Du kan være alene, sammen med andre, i regn, i sol, i skog og på mølle.

Du kan løpe for å riste av deg en dårlig dag eller feire en god en.

Jeg møter folk som har begynt å gråte etter første løpetur.

Ikke fordi det var vondt – men fordi det var overveldende å kjenne på at kroppen kunne, at de mestret noe de trodde var utenfor rekkevidde.

Det finnes ikke en eneste klokke som kan måle den følelsen.

Det er så lett å le av «løpefolket». Av oss som syns nye sko er gøy, og som kanskje har en forkjærlighet for å logge økter.

Men det går an å elske en aktivitet uten at man gjør det for å vise frem.

Og vet du hva? Om noen faktisk får motivasjon av å logge på Strava, eller å sammenligne økter med vennene sine – er det så ille, egentlig?

Foto: Privat

Jeg tror vi heller bør heie på alle som snører skoene og går ut døren. Enten de løper mila på 56 minutter eller på 76.

Enten de bruker supersko eller slitte joggesko.

Enten de tracker alt eller ingenting.

Det viktigste er ikke hva du har på beina eller på håndleddet – det viktigste er at du beveger deg.

Så her kommer mitt motsvar, rett fra løpende folk flest:

Løping har ikke blitt et symbol på overforbruk, prestasjonsjag eller sosial kapital.

Løping er fortsatt det enkleste, mest tilgjengelige og mest undervurderte lykkepillen på to bein. Og det er faktisk ganske fint.