Snakkis-roman: Tre navn, tre livsløp

Bokanmeldelse«Navnene»

I Florence Knapps debutroman påvirker navnevalget en families skjebne.

Jeg er forfatter, journalist og litteraturviter. Har jobbet som redaktør i forlag, tidsskriftet Bokvennen og litteraturavisen BLA. Som forfatter har jeg skrevet fire bøker. Bokanmelder i VG siden 2007.

E-post

Florence Knapp bor utenfor London, debutromanen «Navnene» er under oversettelse til over tjuefem språk. Foto: Sophie Davidson

Fredag 23. januar kl. 10:14

Britiske Florence Knapp debuterte i fjor med en roman «alle» forlag ville ha. Vi har å gjøre med en typisk «snakkis-debut», som i skrivende stund er under oversettelse til en lang rekke språk. Ikke så rart, kanskje, for romanen er lett å pitche og har et tydelig konsept:

Kan et navn avgjøre et barns skjebne?

Selv begynte jeg straks å lure: Ville jeg ha vært en annen om jeg het Ola og ikke var blitt oppkalt etter erkeengelen Gabriel. Hvilke forventninger og selvbilder skjuler seg i et navn?

«Navnene» er også en roman om partnervold og dens konsekvenser.

Året er 1987. Den tidligere ballettdanseren Cora triller sin nyfødte sønn til folkeregisteret sammen med datteren Maia. Hjemme venter Gordon, en respektert allmennlege med psykopatiske trekk, som forventer at familietradisjonen følges og sønnen får hans navn.

Men Cora kommer på andre tanker når datteren foreslår å kalle broren Bear – «mykt og kosete og snilt … men også modig og sterkt». For tenk om navnet sønnen får kan «formalisere hvem han vil bli» og bryte med en lang forhistorie av dominerende menn.

Her starter Knapps dristige fortellergrep:

I tre versjoner av den samme dagen velger Cora tre navn: Bear, Julian og Gordon. Det er ikke navnevalgene i seg selv som er avgjørende, men ringvirkningene som følger.

Romanen beveger seg fremover i sjuårsintervaller til 2022, mellom England, Irland og Paris. I én variant ender det katastrofalt for Cora, i en annen blir hun satt fri. Hvilke voksne som får makt over barna og hvilke løgner som får vokse i stillhet, varierer.

Det er som å bla i et familiefotoalbum fra parallelle univers – gjenkjennelig og foruroligende på samme tid.

Språket er romanens sterkeste kort.

Knapp skriver frem partnervoldens uberegnelige dynamikk med skarp presisjon. Når overgrepene eskalerer, skjer det uten melodrama: «Rommet er som en altfor stram fiolinstreng.» Like etter dytter han «ansiktet hennes ned i restene av lasagne».

Den ambisiøse formen med alternative handlingsløp, kjennes noen ganger for rigid når den stadig må «bevise» premisset. Aller best er derfor teksten når den dveler i intenst følelsladde scener. Det krever også en dose tålmodighet å holde styr på de ulike konstellasjonene underveis. Ektemannen forblir i hovedsak et svart hull. Først mot slutten slipper hans litt ynkelige stemme til.

Hilde Stubhaugs oversettelse flyter godt og bevarer Knapps billedrike prosa.

Les også: Eksplosiv fortellerglede

Langt mindre begeistret er jeg for den milelange takkelisten mange engelskspråklige forfattere ser seg nødt til å trykke bakerst i bøkene. Er det smisk eller ektefølt takknemlighet? Hele åttiseks personer får sine personlige lovprisninger! Det må være ny rekord.

Dessuten er det underlig at Gyldendal ikke har fjernet takken til kunstneren som laget maleriet på originalomslaget når den norske utgaven har valgt en helt annen illustrasjon.

Til tross for disse hjertesukkene: «Navnene» er en velskrevet debut om et viktig tema, som vil mye, og stort sett lykkes.