Sløseripopulismen har eksplodert

Denne uken skjedde det igjen.

Oslos største offentlige bad, Tøyenbadet, har vært stengt i fem år. Det har blitt pusset opp for 2,3 milliarder kroner, og har tatt to år lenger enn planlagt.

Det er Oslos største investering i et idrettsanlegg noensinne. Likevel var det allerede på åpningsdagen synlige sprekker i flere av vinduene på badet.

Hvor løst sitter egentlig pengene i dette landet? Hvordan i all verden er det mulig?

Dette er spørsmål som har eksplodert i nyhetsbildet og på sosiale medier i løpet av 2024.

Mannen i gata mot eliten

UIike former for det man kan kalle «sløseripopulisme», har skutt fart. Kritikk av offentlig pengebruk og ineffektivitet har ikke bare satt sitt preg på TikTok og YouTube, men også på den offentlige samtalen.

Populisme innebærer ofte en appell til vanlige folks sunne fornuft, i kontrast til elitens (i dette tilfellet politikernes) antatte inkompetanse eller manglende forståelse. Sløseripopulismen bygger på tanken om at folk flest intuitivt forstår hva som er unødvendig sløseri, mens politikerne ikke gjør det.

Frp rir på bølgen

Deler av fremgangen til Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet kan sannsynligvis tilskrives dette fenomenet, som ikke er nytt, men som har fått ny vind i seilene.

Listhaug har blant annet vært svært kritisk til å «bruke penger på batterifabrikker», og det hun mener er et subsidiekappløp av grønne næringer som holdes kunstig i live av «skattepengene våre».

Høye strømpriser, høye renter og generelt høyere levekostnader har økt frustrasjonen blant velgerne. Så selv om Norge er rikt, opplever altså at mange deres personlige økonomi ikke gjenspeiler landets velstand.

Frp har utnyttet denne frustrasjonen ved å tilby konkrete løfter om skattekutt og billigere strøm, noe som gir umiddelbar appell.

Frp klarer å ta tak i folks følelse om at «folk flest» ikke får ta del i velstanden, til tross for landets rikdom.

En underskog av sløseriombudsmenn

Å peke på byråkratisk overflod, inkompetanse og mangel på prioriteringer har også gitt folk som sløseriinfluenser Simen Wiig Nordby, podkastverten Woflgang Wee og tidligere journalist i Finansavisen Kjell Erik Eilertsen et stort publikum.

For ikke å snakke om han som kanskje regnes som gudfaren for sløseripopulismen; Are Søberg – også kjent under navnet «Sløseriombudsmannen».

«Politikerne har ikke peiling», er gjennomgangstonen.

Alle skal ta de rike

Eksplosjonen har ikke skjedd i et vakuum.

Norge sitter på verdens største sparegris, oljefondet, med 20.000 milliarder kroner på bok. Samtidig er det mange som strever med å få endene til å møtes, gründere opplever at skattetrykket kveler dem og de mest formuende nordmennene pakker kofferten og flytter til Sveits.

Mange næringslivsledere og gründere sitter med en gnagende følelse av at politikerne er imot folk som får til ting, at det ikke finnes insentiver for å skape hverken verdier eller vekst – og at alt handler om å «ta de rike».

Overforbruk av oljepenger

Nylig ga tidligere McKinsey-topp Martin Bech-Holte ut boken «Landet som ble for rikt».

Hele førsteopplaget ble utsolgt på kort tid.

Boken handler blant annet om hvordan Norge gått fra å være et «Dag 1-samfunn», der grunnlaget for velstanden ble skapt gjennom reformer og effektiv styring, til et «Dag 2-samfunn», der vi tærer på tidligere innsats uten å skape nye verdier.

Han mener dagens politikere har mistet evnen eller viljen til å prioritere mellom viktige og mindre viktige saker, ofte med overforbruk av oljepenger som konsekvens.

Også Hans-Jørgen Blomseth, med 36 år i næringslivet og ni år i Nærings- og fiskeridepartementet bak seg, ga i fjor ut boken «Forenklingsgeneralens testament», der han tar et oppgjør med sløsing.

Mange vil ha mer selv

I takt med oljefondets enorme vekst og rekordhøye inntekter fra både strømeksport og salg av olje og gass, er det flere og flere i det offentlige ordskiftet som stiller spørsmålet: hvorfor må nesten alle pengene våre gjennom staten før de fordeles tilbake?

For mange føles det som at staten har fått for mye makt – en slags formynder som bestemmer over hverdagen vår.

Hvorfor kan vi ikke beholde mer av pengene selv, og bruke dem slik vi mener er best for våre egne liv?

Dette er kjernen i det sløseripopulismen utfordrer: Ideene om at staten alltid vet best, og at penger blir mer effektivt brukt når de går gjennom et offentlig system.

Kan ta oss videre

Det er viktig med kritikk av hvordan ressursene våre kan forvaltes bedre, også når den er pakket inn i en retorikk som appellerer til folks misnøye med status quo.

Men det er også fare for forenkling; ikke all «sløsing» er sløsing i et bredere perspektiv. Investeringer i utredninger eller prosesser kan for eksempel gi bedre beslutninger på lang sikt.

Som økonom kan jeg lett skjønne at folk er frustrert over ineffektivitet, og at det selvfølgelig er viktig med kostnadskontroll. Men man må også ha med ta høyde for de demokratiske prosessene.

Debatten om sløsing og prioritering er superrelevant.

Høstens valg kommer til å bli en test på om politikerne klarer å svare på utfordringene vi står overfor. Enten det handler om byråkratiet bak Tøyenbadet, skattepolitikken for gründere, eller hvordan vi bruker midlene fra verdens største sparegris.