Slik overlevde han 491 dager som gissel i Gaza

Han var så avmagret. Øynene var fylt av frykt. Den Eli Sharabi alle kjente fra gissel-plakatene som hadde hengt rundt i Israel var borte.

Nå har han skrevet boken «Gissel» om hvordan han greide å overleve.

Lørdag 7. oktober 2023 våknet Eli, kona Lianne, døtrene Noiya (16 år) og Yahel (13 år) da sirenene gikk. Like etter trampet ti Hamas-menn inn i hjemmet deres i kibbutz Beeri, et jordbrukskollektiv fem kilometer fra Gaza.

Familiefaren hørte kommandanten gi beskjed om at han skulle tas til gissel.

• Les også: I kibbutz Beeri ble et hundretall drept og kidnappet

Lovte å komme hjem

– Jeg kommer tilbake!

– Det var det siste jeg sa til døtrene mine, forteller Sharabi.

Hamas dyttet ham inn i baksetet på en bil de hadde stjålet fra kibbutzen.

De la ham på gulvet og kastet et pledd over ham. I samme øyeblikk mistet han all frihet og kontroll.

– Men hjernen min kunne de ikke kontrollere. Så jeg begynte å telle minuttene for å få en ide om hvor vi var på vei.

Den første måneden holdt fangevokterne ham i et privat hjem i Gaza. Familien han bodde hos hadde aldri møtt en sivil israeler før.

– Familien var overbevist om at alle israelere ønsker å drepe alle palestinere, også dem. Men jeg fortalte dem at det fantes veldig mange som meg, som ville ha en fredelig løsning.

Ettersom dagene gikk ble samtalene i huset dypere. Sharabi snakker arabisk og kom nærmere fangevokterne og familien som holdt ham innesperret i huset.

– Vi er alle mennesker når alt kommer til alt, sier han.

Men tilværelsen i huset der han fikk rene klær, toalettsaker og god mat, tok brått slutt da Hamas førte ham til en moske.

Ned i dypet

Han ble bedt om å klatre ned stigen i en tunnelåpning.

– Dette var mitt verste mareritt, og jeg nektet. Noen ladet et skytevåpen, og jeg husket løftet jeg hadde gitt døtrene mine om å komme tilbake til dem.

Han klatret ned. Etter å ha gått ti minutter i mørket, så han et lys i enden av tunnelen.

Der traff han andre gisler, blant dem Alon Ohel (22), Or Levy (33) og Elia Cohen (26) som alle hadde vært på Nova musikkfestival.

De fire israelerne skulle sitte lenket sammen et helt år.

De trengte seg sammen i et lite rom som besto av gulv med noen madrasser, nakne vegger og et lysrør. Vokterne deres bodde sammen med dem i tunnelen.

Leder for lenkegjengen

Som eldstemann ble Sharabi en farsfigur og grep inn da Or gråt av hjemlengsel i dagevis.

– Det er greit å gråte litt, men nå må du stoppe. Selvmedlidenhet kan knekke oss, sa han.

Det var ikke dem, gislene, som var hovedpersonene, men deres kjære som ventet på dem utenfor Gaza.

Det var dem de måtte overleve for, minnet han om.

• Les også: Faren sitter fanget i Gaza: – Det gjør meg gal

Sult

Da Israel begrenset strømmen av mat inn til Gazastripen, fikk de mindre å spise i tunnelen også. Eli så at noen spiste raskere enn andre. Om alle fire skulle overleve måtte de dele maten likt.

– Vi trengte strenge regler. Om ikke kunne situasjonen bli kaotisk.

De kranglet lenge om reglene, og det tok tre måneder før de ble enige. For når sulten for alvor melder seg, forsvinner fornuften.

– Sult er det verste du kan forestille deg. Du bryr seg ikke om ydmykelser, slag eller de daglige lidelsene. Vi brydde oss ikke om at vi satt lenket døgnet rundt. Det eneste du bryr deg om er mat, for om du ikke får spise, vil du dø.

Personlighetene deres endret seg.

De var oppfarende, nervøse og mistenksomme overfor hverandre, redde for at maten ikke skulle bli delt rettferdig.

Optimisme

Etter nesten et år i tunnelen var de i ferd med å miste håpet. Sulten rev i dem. Krigen bare fortsatte. Da det var som mørkest, kom Eli med et forslag.

– La oss nevne minst én god ting som har skjedd i løpet av dagen før vi legger oss til å sove. De andre lurte på om det hadde rablet for meg.

Men dette skulle vise seg å hjelpe dem i kampen for å overleve.

– En god ting kunne være at vi fikk te, at vi fikk litt ekstra mat, eller at en av de mest voldelige terroristene var borte et par dager. Slike ting feiret vi.

Optimisme er en muskel som må trenes opp, minner Eli om.

Vokterne

Gislene analyserte vokternes personlighet nøye for å finne ut hvem som ville hjelpe dem.

Når Hamas-folkene var flere sammen, var de ofte voldelige mot gislene. Men hver for seg var de annerledes, særlig om natten.

For å spørre om ekstra brød måtte gislene planlegge nøye.

– Om vokteren som likte Or best var på vakt, måtte Or spørre. Jeg måtte trygle vokteren som likte meg.

Det var best å spørre Hamas-folkene om mat mellom klokken to og tre om natten, da var stemning en annen enn midt på dagen.

Gislene hadde verken radio eller TV og fikk ingen nyheter. De måtte lese situasjonen over bakken ut fra oppførselen til Hamas-folkene.

Var de i godt humør, hadde Hamas oppnådd en militær seier av et slag. Det betydde dårlig nytt for israelerne. Vokterne gråt når de fikk nyheter om at noen de kjente var drept.

– For oss var det viktigst at de var i godt humør, fordi vi tigget om mat hver dag.

Våpenhvile

I februar i fjor lyktes det USAs president Donald Trump å få gjennom en våpenhvile som innebar fange – og gisselutveksling mellom Israel og palestinerne.

• Les også: Hamas sier de er klare til å frigi alle gislene

Etter et år i tunnelen var forholdene forferdelige. Siden de sjelden fikk vaske seg, ble stanken verre og verre. Gislene levde med hvite mark og rotter.

Med våpenhvilen skulle de få se dagslys igjen. Og Eli skulle endelig innfri løftet sitt om å komme hjem til kona og døtrene.

Frihet med en bitter smak

Vi er tilbake til 8. februar 2024, der Eli Sharabi står på scenen i Hamas sitt propagandashow som overføres på direkte TV verden rundt. Moren og søstrene hans jubler og gråter om hverandre mens de følger sendingen.

På israelsk side tar en sosialarbeider imot Eli.

– Moren din og søstrene dine venter på deg, sa hun.

– Men jeg vil treffe Lianne og jentene mine, sa jeg til henne.

Sosialarbeideren svarte at moren min ville fortelle meg alt. Da skjønte jeg at kona og døtrene mine var døde.

Takknemlig tross alt

Eli Sharabi hadde forberedt seg mentalt. Han hadde ikke tatt for gitt at familien hadde overlevd 7. oktober-angrepet.

Siden han vet at de ikke kommer tilbake, må han se fremover.

Han snakker fremdeles om de små gode tingene hver dag bringer.

Den første dusjen i varmt vann på over ett år var vidunderlig. Om og om igjen vasket han seg med masse såpe og brukte mengder av sjampo. Han spiste mange egg, noe han ikke hadde smakt på 16 måneder.

Det har gått ett år, og nå reiser han rundt i verden og deler historien sin.

– Hva er budskapet ditt?

– Sett pris på de dagligdagse tingene. Sett pris på friheten du har.

Hva slags forhold har du til palestinerne etter det du har opplevd?

– Hamas er problemet.

Sharabi hater hverken palestinere eller muslimer.

– Jeg tror palestinerne ville fått det bedre med et annet lederskap enn Hamas.

Selv er han takknemlig for å ha fått en ny sjanse i livet. Han har mange gode folk rundt seg, og han går til psykolog. Han har det bra, sier han.

Sten for sten bygger 54-åringen opp livet sitt igjen.

Jeg kommenterer at han fremdeles er tynn når NRK treffer ham i Oslo.

Han må holde seg i form og ikke legge på seg for mye, svarer han.

– Om jeg ikke er slank, vil jeg ikke finne en ny kone.